forfatter, kunstkritiker, tegner, grafiker og maler

Håkon Stenstadvold

Faktaboks

Født
2. august 1912
Fødested
Sarpsborg
Død
7. oktober 1977
Dødssted
Bærum

Johannes foran åpent vindu. 1935. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Regnet kommer. 1975. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Vår, Sollihøgda. 1962. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Victoria. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Gruppeportrett av Norsk Kulturråds første medlemmer. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

S. vokste opp i Sarpsborg. Som 12–14 åring fikk han tilfeldigvis se et landskap av Amaldus Nielsen, som bidrog til å forløse hans kunstnertrang. 15 år gammel laget han en bok med illustrasjoner til Norges-historien. I gymnasietiden fikk han anledning til å se utstillinger i Oslo, og særlig gjorde minneutstillingen av Gerhard Munthe i 1929 et sterkt inntrykk. Han illustrerte dette året Voluspå (upublisert) i fantasifulle akvareller og innledet dermed sin betydningsfulle innsats som bokkunstner. Noen malerier ble vist Halfdan Strøm som rådet ham til straks å begynne på Kunstakademiet, men faren fikk ham til å ta artium først. Så drog S. til Oslo, begynte på Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Oslo og året etter på Kunstakademiet. Alt i 1931 hadde S. stilt ut et bilde i Oslo Kunstforening, og i 1934 debuterte han på Høstutstillingen med Middag på Borregaard, en arbeidsskildring som atskiller seg fra tidens sosiale maleri ved sin lettere og muntrere tone, og en livlig dansende rytme. Tre år senere malte han Nattarbeid ved inntakskanalen, kraftigere og mer kontrastrikt, men uten det førstes humør. Årene 1934–35 studerte S. i Paris med Marcel Gromaire som lærer i maleri og Pierre Dubreuil i grafikk. Her lærte han den fornemme franske grafiske tradisjon, bl.a. tregravyren som han med smak og desidert talent tilpasset i sitt første publiserte illustrasjonsarbeid, Knut Hamsuns Victoria (1935). Utkastene ble til allerede under oppholdet i Paris. Blant hans malerier fra ungdomsårene kan videre nevnes I musikktiden (1936), der figurenes bevegelsesrytme er stramt stilisert, den store komposisjon Gå til ditt arbeid (1939–40), og den kraftige Ballade (1941–42). S. fikk i disse årene sin første dekorative oppgave da han i 1937 sammen med Hjalmar Haalke og Halvdan Holbø malte motiver fra norske byer og industristeder i Norsk Arbeidslederforbund (huset senere revet). Naturlig nok falt Borregaard på S.' part; han skildret i en stor tre-delt komposisjon Papirsal I på fabrikken.

I 1933 malte S. et av sine første portretter, Hans Egenæss, og noen år senere det treffsikre Prost A. Sverdrup (Sarpsborg kirke). Men først etter 1950 ble portrettmaleriet en viktig del av hans kunstneriske virksomhet. Like før en ny reise til Italia og Frankrike, holdt S. i 1938 sin første separatutstilling. Som elev av Georg Jacobsen 1939–40 fikk han utvilsomt styrket sin følelse for bildets konstruktive skjelett. Samtidig kan hans bilder ha en personlig koloritt, ofte i duse, litt fanerte toner; som i Høstkveld (1944).

I krigsårene ble S.' evner som organisator, kunstpopularisator og -pedagog og hans skrive- og taleferdighet benyttet på mange hold. Han var 1940–43 en aktiv formann i Unge Kunstneres Samfunn, og fant som skribent et velegnet forum i Bonytt, der han leverte et utall av artikler om kunst- og kulturliv. Samtidig rakk han å utgi billedverket Norske malerier gjennom hundre år (1942). Den norske oversettelsen av Homers Odyssé (1943) prydet han med stilsikker dekor inspirert av gresk vasemaleri. Også tidligere i sine friser og vignetter hadde han vist utpreget sans for bokpryd. Som grafiker eksperimenterte S. både med litografi, bl.a. i en rekke omslag til Bonytt, og i illustrasjonene til Lærerne som falt (1949), der han først utførte klisjeer etter sine tegninger og så etset i den ferdige klisé. Etter freden i 1945 utfoldet han en voldsom aktivitet. En vesentlig innsats gjorde han nå innen tekstilkunsten. Hans innkjøpte 2. premieutkast i konkurransen om et billedteppe til Oslo Rådhus ble utført som vev av Else Halling 1952. Dikteren Tullin drømmer i en rokokkohage er en myldrende figurrik komposisjon der den drømmende dikter nesten blir borte. Her er kjøpmannskap og fiskehandel og folkeliv, alt i en ramme av hus, trær og blomster og blå sjø. Et motstykke til denne muntre Christiania-skildring er Nordfarerstevne (1954, Bergen Bank), også her et livlig folkeliv med Bryggen og middelalderbyggverkene bakom. Solen og årstidene (1958, Bærums rådhus) har derimot en stram, samlet komposisjon der en sollignende sentralform i myke buer og ellipser omslutter små figurgrupper som symboliserer de skiftende årstider. Samme år fullendte Else Halling to lange frise-aktig komponerte tepper til Norges Kjøtt- og Fleskesentral. Våre husdyr og nyttevekster er her brukt som motiver og elegant utnyttet til et halvt abstrakt mønster på blå bunn. I Grand Hotel, Oslo, henger hans Festpolonaise (1961), en gallakledd forsamling skildret i en høyt oppdrevet skala i rødt (kartong Festiviteten, Kristiansand). De to teppene Velkommen til gårds (Hotel Norge, Bergen) har en mer rustikk feststemning. Ypperlig tekstilvirkning har det livlige og likevel stilfulle Heroica (1967) i Riksdagshuset i Helsinki (kartong i Sarpsborg sykehus). Endelig må et par kirketepper nevnes, Jesu inntog i Jerusalem (Værnes kirke, kartong i Høvik menighetshus) og Jul, påske, pinse (1977, Helgerud kirke, Bærum). Med sin sterke religiøse forankring ble S. også meget brukt til andre kirkeutsmykningsoppgaver. Han har utført altertavler til Sem kirke (Nadverden, 1955), Korgen kirke (Nadverden , 1959) og Holmegil kapell, Aremark (Den oppstandne Kristus, 1961, senere flyttet til Haslumseter kapell, Bærum). Til Sannesund kapell, Sarpsborg, utførte han et glassmaleri og til Lunner rådhus Den barmhjertige samaritan (1972), en slags collage av farget strie, limt på veggen. Bispekåpene i Oslo, Borg og Tunsberg ble utført etter S.' utkast. Av andre dekorative arbeider kan nevnes Virkedagene, en intarsiadekorasjon i herredsstyresalen i Bærum rådhus (1958), symboliserende ukens dager.

Samtidig med disse dekorative arbeider malte S. en lang rekke portretter. Med et bilde av sin svigermor (1944) viste han sitt sikre grep på slike motiver. Hans 15 portretter, deriblant mange av barn, som ble vist på en utstilling i Galleri Per i 1945, markerte denne nye fase. I 1950 utførte han de to markante portrettene av C.J. Hambro (Stortinget og Nordmanns-Forbundet), som innledet en lang rekke bilder av kjente personligheter. Ofte plasserer han sine modeller i et karakteristisk miljø: Bærums ordfører Henry Lehre (1958) på vei til talerstolen med sitt manus, fabrikkeier Berger Langmoen og hans kone (1959) med Brumunddals fabrikker i bakgrunnen, rektor E. Johannesen (1960) i ettertenksom ro etter sin skolegjerning i Tønsberg, direktør Per Tannum (1963) midt i Oslogatens vrimmel, H. Throne Holst (1972) ute i Freia-parken og ingeniør V. Tandberg (ca. 1974) ved sitt svømmebasseng.

En svær oppgave satte han seg med det figurrike gruppeportrett av Norsk kulturråd (1962–76, Norsk kulturråd og privat eie), malt med karakteristisk bredde og flyt. Også det myndige portrett av Professor A. Seierstad (1960, Menighetsfakultetet) og malerens bror Karl S (1975, SINTEF), med den vakre landskapsbakgrunn fortjener å nevnes. Sterkt svekket av sykdom kunne S. ennå i sine par siste år gi treffsikre skildringer som Biskop Per Lønning (1976, Fredrikstad domkirke), og Professor O. Bastiansen (1977, Universitetet i Oslo).

Ved siden av portrettene var det landskapene og bybildene som i senere år utgjorde tyngdepunktet i S.' produksjon. De er malt i olje, gouache og på slutten hovedsakelig i akvarell. Fra omkring 1960 merket man hvordan hans farge nå fløt friere og mer spontant, uten det bundne som ofte i hans tidligere arbeider. Den sterke naturopplevelse som alltid lå til grunn for hans skildringer fra hovedstaden og dens omegn, fra hans hjemlige Østfold og også fra hans mange reiser, fra Island til Italia, den fant nå uttrykk i en frisk og fyldig koloritt og en mykere penselføring. Vi nevner arbeider som Skogen ved ørneklo (1952, Moderna Museum, Stockholm), Vår, Sollihøgda (1962, Riksgalleriet), Kveld på Østbanen (1973, Nasjonalgalleriet, Oslo) og Fem-trikken fra byen (1976, Nasjonalgalleriet). Som grafiker var S. virksom nesten helt til sin død, med raderinger, litografier og tresnitt i svart-hvitt og farge. Han utgav 1954 en serie med 10 Hvaler-motiver. Blant hans siste blad var litografiet Nøkken (1975, Landslaget Kunst i Skolen) til J.S. Welhavens dikt, og Olavsvaka 1320 (fargelitografi ca. 1976). Som illustratør nådde han et absolutt høydepunkt i de ca. 130 pennetegninger til Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1969–72). Han hadde allerede ca. 1950 fått tilbud om å illustrere en skoleutgave av boken, og hadde gjort noen utkast før planen ble oppgitt. I 1969 vant han så 1. premie i konkurransen om en ny gjennomillustrert utgave.På utstrakte studiereiser til de steder der romanen foregår, gjennom bibliotek- og arkivstudier skaffet han seg et grundig kjennskap til tiden og miljøet, og gjenskapte med fantasi og innlevelse bokens mange dramatiske scener. Mange ypperlige forstudier er utført i akvarell, lavering og blyant (et utvalg gjengitt i Fra Kristin Lavransdatters verden 1972).

Med sin arbeidskraft og organisatoriske evner hadde S. mange offentlige verv, bl.a. som medlem av Norsk kulturråd 1965–76, som styremedlem i ulike organisasjoner, utstillingsarrangør osv. Som kunstanmelder i Aftenposten 1946–54 gjorde han en stor innsats for å øke forståelsen for nyere kunstretninger. Han var formann i Bildende Kunstneres Styre 1954–63, og var fra 1964 rektor ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Oslo til kort tid før sin død. Som kunsthistorisk forfatter nådde han et høydepunkt med Idékamp og stilskifte i norsk malerkunst 1900–1919 (1946), en oversikt over den viktige periode i norsk maleri fram til de første fresko-konkurranser 1918–19. Den er skrevet, sier han, ut fra den tankegang at "de maleriske ideer har større historisk innflytelse enn de motivmessige, at kunstverkets konsepsjon røper dets åndsinnhold, mens motivet representerer en mer tilfeldig interesse hos maleren". I senere publikasjoner, Norge som malerne så det (1947) og Norsk malerkunst i norsk samfunn (1960) ligger hovedvekten igjen mer på det motivmessige.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg