tegner og maler

Gustav Wentzel

Faktaboks

Født
7. oktober 1859
Fødested
Christiania
Død
10. februar 1927
Dødssted
Lillehammer
Alternative navn
Wentzel, Nils Gustav

Føderådsfolk. Gustav Wentzel. 1888. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Sjakkspillere. Gustav Wentzel. 1886. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Et snekkerverksted. Gustav Wentzel. 1881. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Frokost. Gustav Wentzel. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

W. vokste opp i Christiania Han tenkte først å bli arkitekt og gikk derfor i murerlære, men begynte i 1879 på Knud Bergsliens malerskole og samtidig på Tegneskolen. I 1883 fikk han veiledning av Frits Thaulow på Friluftsakademiet på Modum. W. kom første gang til Paris våren 1883. Neste vår gikk han på malerskole der og på ny 1888-89 under de kjente lærere Alfred Roll og Léon Bonnat, som så mange norske kunstnere søkte til. W.s eldste malerier, så vidt vi vet, er fra 1879 (fire av dem i Nasjonalgalleriet, Oslo), med motiver fra morens barndomshjem, Grepperud i Høland. Det er interiører, solid og detaljert malt i en lysfattig og fargemessig asketisk stil. Denne detaljgleden kom til å prege W.s kunst ut gjennom åttiårene; hans bilder viser en høyt utviklet sans for tingenes stofflighet, deres hårdhet eller mykhet, glatthet eller ruhet, glans eller matthet, noe som gjorde at man tidlig begynte å legge merke til ham. Et stilleben, På kommoden (1879), med en konkylie som var malt forbløffende naturtro, vakte oppsikt hos naturalismens norske forkjempere Chr. Krohg og Frits Thaulow. I 1881 sendte W. det inntrengende studerte interiør Snekkersvennen til Christiania Kunstforening. Bildet ble refusert, noe som nok var en medvirkende årsak til den første kunstneraksjon mot foreningens innkjøpspolitikk. Med dette bildet hadde W. slått inn på et motivområde som han kom til å dyrke i de følgende år, den intime og tilforlatelige skildring av hovedstadens småborgerskap, et miljø han kjente ut og inn. Disse bildene har derfor ved siden av sin kunstneriske kvalitet også kulturhistorisk verdi. Som regel er motivene hentet fra hans eget barndomshjem. I musikktimen (1881), Gammel mann som leser en avis (1881), Frokost I (1882, Nasjonalgalleriet) og Frokost II opprinnelig kalt Morgenstemning (1885, Nasjonalgalleriet), og Et konfirmasjonsgilde (1887, Nasjonalgalleriet). Parallelt med denne motivkrets dyrket W. også en annen. Han var kommet inn i en flokk unge kunstnere og litterater som møttes i billedhuggeren Rolf Skjeftes atelier, populært kalt "Kjærka". Livet der har han skildret i et par av sine fineste ungdomsbilder. Et billedhuggeratelier (1883) er fotografisk lynskarpt i sin detaljrikdom, tettere inn på tingenes verden nådde knapt noen av 80-årenes naturalister. Dagen derpå (1883, Trøndelag Kunstgalleri) er i sitt motiv mer utfordrende og vakte da også heftig debatt da det ble utstilt, men har samtidig et uvanlig koloristisk raffinement. I Sjakkspillere (1886) og Fra atelieret (1893, Trøndelag Kunstgalleri) kommer mildere stemninger til uttrykk. Alt som gutt hadde W. studert og kopiert Adolph Tidemand, og et tredje motivområde er særlig inspirert av ham. Motivene fant W. på sine studiereiser rundt om i landet. I fiskernaustet (1881, Nasjonalgalleriet) har motiv fra Kvitsøy i Rogaland, Verdens Gang, med den gamle avislesende mannen i det vakre bondeinteriøret, er fra et opphold i Valdres 1882. Fra 1886 tok han opp igjen disse studiereisene.

Møtet med den nye franske kunst i 1883 og -84 ble iallfall et stykke på vei en malerisk frigjøring for W. Han fikk en mer utviklet sans for atmosfære og koloristiske verdier. Sammenligner vi Frokost I (1882) med den tre år senere Frokost II, ser vi hvordan den nitide stoffkarakteristikk og det inntrengende valørstudium i det første bildet er avløst av en friere fargekomposisjon med kontrastfarger og reflekser. I det gule lampelyset dominerer belysningsfargene helt over lokalfargene. Penselen er blitt bredere og mer fargerik, mer modellerende enn tegnende. Fra nå av søkte han en mer sammenfattende malerisk stil og fulgte, unektelig med skiftende hell, tidens stilsvingninger. Solid folkelivsskildring finner vi fremdeles i bildene fra Høland (1886) og fra Hvesser ved Øyeren (Føderådsfolk 1888, Nasjonalgalleriet), og en rekke bilder fra 1890 (Veversken og Mor Oppistua, begge Nasjonalgalleriet, Oslo og Møllergutt, Elverum Kunstgalleri). I 1889 var han i Hallingdal og malte bl.a. Dugurd(St. Annen-museum, Lübeck, ødelagt 1942). Vesentlig betydning fikk oppholdet i Valle i Setesdal 1891. Da malte han Dans i Setesdal (Nasjonalgalleriet), der hverdagsrealismen er avløst av en ny romantisk tone. Årene omkring 1890 er preget av nyromantiske forsøk, dels i det populære "blåmaleri", eller med figurer hyllet i et mystisk blekksvart mørke (Den gamle på Hildegården, 1889). Han malte glødende solnedganger og drømmende nattestemninger eller symbolistiske fantasier som Døden og doktoren (1892). I Asker, der han bodde 1892-1901, ble en rekke vinterbilder til, deriblant En sjømanns siste ferd (1896, den franske stat) og Skirenn i Fjelkenbakken (1898). W.s vintermotiver med snø er imidlertid mer anlagt på en utvendig fargeeffekt enn preget av virkelig fordypelse. Fra omtrent samme tid er Øktakaffe (Lillehammer Bys malerisamling).

Etter en tur til Italia og Paris 1901-02 slo W. seg høsten 1902 ned i Vågå, og her malte han Utvandrere (1903), ennå med meget av den gamle fasthet i formen. Fra omtrent samme tid er trolig Bondefrokost (Stavanger Faste Galleri) og et mer lettvint malt Vågå-interiør med et praktfullt framskap som blikkfang. I 1904 bosatte W. seg igjen i Asker og malte her bl.a. Julelasset (1906). Han korrigerte en tid 1910 på Harriet Backers malerskole og oppholdt seg så i München 1910-11. Fra ca. 1913 bodde han igjen i Vågå, og deretter fra 1920 til sin død i Lom. Presset av dårlig økonomi ble han i senere år drevet til hastverk og masseproduksjon. Samtidens kritikere kunne i årene omkring 1914 notere enkelte tilløp som gav løfter, og ennå i 1925 kunne han i et interiør fra Lom kirke, det siste bildet han utstilte, gjennomføre et opplegg med en viss kraft. Men som helhet hadde hans arbeider i sene år liten kunstnerisk verdi sammenlignet med hans ypperste 80-årsbilder. W. utførte i 1894 en stor veggdekorasjon i sitt hjem Hasselbakken i Asker, og under sitt senere opphold på Borgen i Asker dekorerte han noen dørfyllinger. Hans grafiske verk innskrenker seg til raderingen Dugurd (1890) etter et nå tapt bilde. Han ble, særlig i 1890-årene, en del brukt som illustratør, bl.a. til Nordahl Rolfsens lesebok.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg