Faktaboks

Gunnar Utsond
Utsond, Gunnar Karenius
Født
31. august 1864, Kviteseid
Død
27. januar 1950, samme sted

Som barn flyttet U. med familien til gården Utsond i Kviteseid, og tok navnet sitt derfra som skikken var. U. mottok sterke inntrykk av den varierte telemarknaturen, og han var hele livet knyttet til Kviteseid med sterke bånd. Han kjøpte den gamle embetsgården Neset i Kviteseid i 1907, som ble hans faste bolig for resten av livet. U. begynte i tannlegelære, og var samtidig elev ved Tegneskolen, der han fikk Julius Middelthun til lærer. Den gamle billedhugger må ha inspirert sin unge elev, som var en habil treskjærer, til å utvikle sitt kunstneriske talent. U. fikk tannlegelisens i 1887 og praktiserte en kort periode i Larvik og Kviteseid. Men etter to år gav han opp tannlege-virksomheten og reiste til København for å utdanne seg som billedhugger. Her fikk han bl.a. Stephan Sinding til lærer. U. debuterte i Christiania Kunstforening 1894 med en gipsfigur i full størrelse, en naken gutt som sitter på en stein og spikker. Gutt som spikker fikk velvillig mottagelse av kritikerne, men byens etablerte billedhuggere fikk skulpturen fjernet fra utstillingen. Begrunnelsen var at U. i det alt vesentlige hadde tatt avstøpninger over levende modell. Chr. Krohg og Gunnar Heiberg forsvarte ham imidlertid. For å bevise at han kunne modellere laget U. en mannsfigur i overnaturlig størrelse, en Tubalkain med høyt løftet hammer som han fikk antatt i Christiania Kunstforening 1895. Figuren hadde samme knelende positur som mannen i To mennesker av Stephan Sinding. Tubalkain er borte og kjennes bare fra kritikeres beskrivelse. Etter flere års opphold i København var U. i 1896 tilbake i Kviteseid og fikk sin far til å bygge et atelier på gården. I dette atelier skapte U. sin mektige apokalyptiske gruppe, Og havet gav tilbake sin døde (fra Johannes åpenbaring 20–13). Skulpturen var fire meter høy og tre meter lang, og fremstilte de druknedes oppstandelse. En høy bølge hentet 7 mennesker opp fra havet. Et menneskepar som omklamret hverandre stod på bølgens topp, og under dem var fremstilt ennå livløse mennesker, bare delvis frigjort fra havet. Men denne skulptur var U. i takt med sin samtids kunstretning, litterær symbolisme med et dødsaspekt i temavalget. Selv beskrev U. sin skulptur som en symbolistisk fremstilling av kjærligheten der figurene dannet et omvendt kors. Skulpturen ble utstilt første gang i Dioramalokalet, Kristiania 20. desember 1896, og vakte stor oppsikt. Chr. Krohg berømmet U. som en mesterlig billedhugger, og Bjørnstjerne Bjørnson ble grepet av dette kunstverk som han mente var blant de mektigste i norsk fantasiskapning. Men igjen ble det sådd tvil om U.s kunstneriske redelighet. I en avisartikkel ble det antydet at U. hadde lånt idé og tittel til sin store skulptur fra et maleri av Sir Frederic Leighton. Med sterke ord benektet U. et hvert kjennskap til Leightons maleri, og hevdet at han fikk ideen til sin skulptur under en gudstjeneste. Og havet gav tilbake sine døde ble vist på Verdensutstillingen i Paris 1900. U. hadde fem arbeider på denne utstillingen, deriblant Helferd (Ekeberg, Oslo) som han laget i Paris under sitt studieopphold der 1897-1900. Et utkast til Helferd (1897, Nasjonalgalleriet) ble vist på Høstutstillingen i 1897 uten å bli bemerket. Men på Verdensutstillingen i Paris ble den store versjonen tildelt gullmedalje. Selveste Auguste Rodin, som var jurymann, interesserte seg sterkt for U.s verk. Motivet til Helferd har U. hentet fra nordisk mytologi, Balders og Nannas ritt til Helheim. Skulpturen fremstiller en mann og en kvinne, begge nakne, sittende på en hest som i et vilt sprang styrter seg mot avgrunnen. Kvinnen klamrer seg i redsel til mannen som holder beskyttende om henne. Skulpturens blikkfang er den mesterlig fremstilte hesten som henger fritt fra en støtte i siden. Støtten er gitt form av en klippeblokk som er et betydningsfullt element i komposisjonen. Klippens statiske ro og hestens uttrykte bevegelse gir tilskueren inntrykk av at hesten svever forbi klippen. U. hadde ikke penger til å få transportert sine store skulpturer hjem til Norge fra Paris. De ble stående uten tilsyn, og en dag ble det kjent i Kristiania at Og havet gav tilbake sine døde var blitt ødelagt. Straks ble det på Chr. Krohgs initiativ innsamlet penger som reddet Helferd fra samme skjebne. Det skulle imidlertid gå både år og dag før publikum i Norge fikk se Helferd utstilt. Misforståelser og mangel på interesse førte til at kassene med skulpturens deler ble stående uåpnet hele 7 år i et skur bak Nasjonalgalleriet, Oslo. Etter en lang avisfeide ble Helferd montert og utstilt i Kristiania i mars 1909 med stor suksess. Helferd ble støpt i bronse til Jubileumsutstillingen 1914, og ble en av de store attraksjoner. Etter utstillingen ble skulpturen kjøpt av Kristiania kommune, men først i 1921 ble den oppstilt utenfor Sjømannsskolen på Ekeberg.

I 1903 vant U. konkurransen om Welhaven-monument. Hans utkast var en sittende portrettfigur av dikteren med motto fra Welhavens vers, "det er en bitter kvide". Dikteren lener albuen på ryggen av en stol og støtter hodet i hånden. Den andre hånd hviler i frakkelinningen. Skulpturen fremhever vemodet, drømmen og smerten i Welhavens liv og diktning. Monumentet ble reist i bronse på Riddervolds plass, Kristiania 1908. En tegning av et utkast til Nasjonalmonument foran Stortinget viser at U. tidlig interesserte seg for denne oppgaven. I 1915 laget han i samarbeid med arkitekt Adolf Jensen en modell til Eidsvoldsmonument. Det var et stort anlagt prosjekt: En høy obelisk med toppfigur, en sittende Harald Hårfagre og et stort rektangulært vannbasseng med fabelvesener. Monumentet var tenkt plassert i aksen Stortinget-Nationaltheatret. Et flertall i monument-komiteen godkjente utkastet, men det falt på grunn av avisanmeldernes nådeløse kritikk. Senere, ca. 1920, hadde U. et nytt utkast ferdig, Frihetshymnen (gips, Utsondhalli), en søyle med nesten heldekkende relieff av nakne mennesker. Fra en uordnet hop nederst strekker de seg i stigende vertikalitet oppover søylen, rundt dens fot som en ring av symbolske frihetskikkelser. På toppen av søylen sitter et monster av en felespiller, Fossegrimen. Dette utkast trakk U. tilbake fra konkurranse i protest mot at Kristiania kommune hadde bekostet et stort atelier til Gustav Vigeland. Billedhuggerne kunne ikke lenger konkurrere på like vilkår.

Som portrettør var U. pinlig nøyaktig med likheten. De første portrettbyster han stilte ut var av Ingeborg Brandes, Thomasine Lie og Jonas Lie (Høstutstillingen 1898). De fleste av U.s senere portrettbyster og statuer gjengir personer med tilknytning til Telemark. En statue av Olav Aasmundson Vinje (bronse 1925) ble reist i Skien. Dikteren har ransel på ryggen, støtter seg til sin vandringstav og skuer utover. Portrett-statuen av Sam Eyde, Rjukan (bronse 1920) gjengir administratorens autoritet, men samtidig hans likefremme vesen. Begge disse statuer virker noe formelle, kanskje påvirket av U.s lærergjerning. Da Kunstakademiet ble opprettet i 1909 fikk U. stillingen som professor i skulptur. En av hans elever, Gunnar Janson, forteller at U. var en forstandig lærer, like bra som lærerne ved École des Beaux-Arts i Paris, men det er vanskelig å påvise noen direkte innflytelse fra U. i hans elevers arbeider. I Kristiania fikk U. mange venner, særlig fra litterære kretser, men så ofte som mulig reiste han hjem til Kviteseid. Da han søkte avskjed fra sin stilling i 1921, var det en uskreven protest mot kommunens favorisering av Gustav Vigeland, men vel også en anledning til å slutte av personlige grunner. Hjemme på Neset forsatte U. sin virksomhet som billedhugger, men formen i hans senere arbeider ble mer og mer tilsidesatt for ideen. Det svekket dem også at hans interesse for det groteske ble for påtrengende. U. hadde et følsomt lynne. Kunsthistorikeren Jens Thiis og Gustav Vigeland var hans argeste motstandere, og det må ha vært vanskelig for U. å være kunstner i en tid hvor nettopp disse to hadde en så dominerende innflytelse. Den kunstneriske utvikling hos U. gikk fra nyromantikk hvor han viste sterk sans for naturalisme, til symbolisme der han hadde en friere holdning til komposisjonen, og endelig til grotesk symbolisme. På sitt beste forener U. i sin kunst symbol og naturalisme, med ideen som det primære. Han hentet sterke impulser fra Rodin under sin tid i Paris, men var også preget av sin studietid hos Stephan Sinding. Noen av U.s arbeider, vesentlig i gips, er samlet i et lite museum, Utsondhalli, på bygdetunet i Kviteseid.

Familierelasjoner

Sønn av

  • Hege Dahle
  • Olaus Svenkesen, bonde, byggmester

Gift med

  • Kviteseid, 1903-1950 med Gunhild Jørgensen (1885 - 1950)

Utdannelse

  • Den kgl. Tegneskole under Julius Middelthun 1881-85
  • tannlegeeksamen Kristiania 1887
  • studier i skulptur tre år København fra 1889 bl.a. hos Stephan Sinding
  • studier Académie Julian og Académie Colarossi, Paris 1897-1900

Stipender, reiser og utenlandsopphold

  • Houens legat 1897
  • Tre reiser til Italia i årene 1898-1906
  • kort reise til London ca. 1898

Stillinger, medlemskap og verv

  • Professor, Statens Kunstakademi, Kristiania 1909-21
  • Stemmerett Bildende Kunstneres Styre 1916-21
  • Medlem jury skulptur, Jubileumsutstillingen i 1914, Kristiania
  • jurymedlem Høstutstillingen 1917 og -20

Priser, premier og utmerkelser

  • Gullmedalje Verdensutst. i Paris 1900
  • 1. premie i konkurranse J. S. Welhaven-monument
  • 2. premie i konkurranse Camilla Collett-monument
  • Statens kulturpris 1943

Offentlige arbeider

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

  • Helferd, Ekeberg, Oslo (bronse 1897-1900) J. S. Welhaven, statue, Oslo (bronse 1903-08)
  • Viggo Ullmann, byste posthum Seljord (bronse 1914)
  • Aasmund O. Vinje, statue, Skien (bronse 1918-25)
  • Sam Eyde, statue, Rjukan (bronse 1920)
  • Statsminister Gunnar Knudsen, byste, Borgestad (bronse)
  • Stortingsmann Torjus Sølverud, byste, Nes, Sauherad (bronse 1935)
  • Stortingsmann Tormod Knutsen Borgejordet, byste, Kviteseid (bronse 1935)

Utstillinger

Separatutstillinger

  • Minneutst., 1950

Kollektivutstillinger

  • Høstutstillingen, 1897-1898
  • Høstutstillingen, 1900
  • Høstutstillingen, 1920
  • Charlottenborgudstillingen, 1899
  • Verdensutst. i Paris, 1900
  • Jubileumsutstillingen, 1914
  • Den Frie Udstilling, 1934
  • Statens Kunstakademi 60 år, 1969
  • Kunstakademiets professorer gjennom 75 år, 1984

Litteratur

  • The Magazine of Art, 1893, s. 195
  • Catalogue Officiel Illustré de L'exposition des Beaux-Arts, 1900, s. 131
  • Norge i det 19. aarhundrede, 1900-1902, bd. 1 s. 427, bd. 2 s. 181
  • Norske malere og billedhuggere, 1905, bd. 3, s. 33
  • Hvem er hvem?, 1912, s. 537
  • Norges kunst, 1914, nr. 46, s. 117 (ill.), Katalog Jubileumsutstillingen i 1914 Kristiania
  • Kampen for tilværelsen, 1920, bd. 1, s. 206–14
  • Kampen for tilværelsen, 1952, ny utg
  • Kampen for tilværelsen, 1954, s. 182–88
  • Norges Jubilæumsutstilling 1914, 1923-1924, bd. 1 s. 75–76, 79 (ill.), bd. 2 s. 386
  • Skiens historie, 1925, bd. 3, s. 299, 527 (ill.)
  • Norsk kunsthistorie, 1927, bd. 2, register (ill.)
  • Salmonsens Konversationsleksikon, 1928, bd. 24, s. 360
  • Biographical dictionary of medallists, 1930, bd. 8, s. 244
  • Fra naturalisme til nyromantikk, 1934, s. 27
  • De fire skandinaver, 1934, [upag.] (ill.), katalog Den Frie Udstilling
  • Kunstforeningen i Oslo 1836-1936, 1936, s. 168–70
  • Allgemeines Lexikon der bildenden Kü,nstler, 1940, bd. 3, s. 13
  • Norges kunst, 1942, s. 338–39 (ill.)
  • Norsk skulptur gjennom hundre år, 1942, s. 52, 53 (ill.)
  • Illustrert Norsk Kunstnerleksikon, 1944, s. 271 (ill.)
  • i Norsk kunstforskning i det tyvende århundre, 1945, s. 312, Festskrift til Harry Fett
  • Idékamp og stilskifte i norsk malerkunst 1900-1919, 1946, s. 13, 154
  • i Vår tids kunst og diktning i Skandinavia, 1948, bd. 1, s. 95, 96
  • Dyre Vaa, 1950, (ill.), i katalog minneutst
  • Norges billedkunst, 1953, bd. 2, s. 359–61 (ill.), 391, 396
  • Norske portretter. Forfattere, 1956, register
  • Monumenter og prydskulptur i Oslo, 1956, s. 13 (ill.), 16, 48, katalog Oslo kommunes kunstsamlinger
  • i Årbok for Telemark, 1958, s. 76–81 (ill.)
  • i Årbok for Telemark, 1963, s. 99–103
  • i Årbok for Telemark, 1964, s. 89
  • i Årbok for Telemark, 1971, s. 100, 106, 110 (ill.)
  • i Byminner, 1959, nr. 1 s. 10–11 (ill.), 26–27
  • Femti år for kunsten, Skiens Kunstforening 1910-1960, 1960, s. 34–35, 58–60, 66, 69, 102 (ill.)
  • Norsk kunstnerliv, 1960, s. 432, 518
  • Dyre Vaa, 1962, s. 8–9, 11, 20–22, 26, 132
  • Profiler og paletter i Rogalands kunst, 1965, s. 230, 232
  • Billedhuggeren Ingebrigt Vik, 1967, register
  • Telemark i norsk billedhuggerkunst, 1967, register
  • En bibliografi, 1968, register
  • Statens kunstakademi 60 år, 1969, s. 11–13, 17–18, 74, 117 (ill.), katalog Nasjonalgalleriet Oslo
  • Norwegische Skulptur-Norwegian Sculpture, 1969, register (ill.)
  • Tegneskolen gjennom 150 år, 1971, s. 269
  • Kunst og Kultur register 1910-67, 1971, s. 138, 255
  • Telemark, 1975, Bygd og by i Norgeregister
  • Norsk Biografisk Leksikon, 1975, bd. 17, s. 442–46
  • Norges kunsthistorie, 1977, register (ill.)
  • French and Scandinavian Sculpture in the Nineteenth Century, 1978, s. 65 (ill.), 67
  • Katalog Utsondhalli, 1979, (ill.)
  • i Norges kunsthistorie, 1981, bd. 5, s. 341–44 (ill.)
  • De store årene 1880-1900, 1982, s. 219
  • Kunstakademiets professorer gjennom 75 år, 1984, s. 7–8, katalog Nasjonalgalleriet
  • i Verdens Gang, 05.02.1884
  • i Verdens Gang, 08.02.1884
  • i Verdens Gang, 07.02.1894
  • i Verdens Gang, 13.02.1894
  • Morgenbladet, 30.01.1894, nr. 40, 49, 53, 54
  • Aftenposten, 21.01.1894
  • Aftenposten, 30.01.1895
  • Aftenposten, 20.12.1896
  • Aftenposten, 29.12.1896
  • i Verdens Gang, 15.02.1897, (ill.)
  • Morgenbladet, 1897, nr. 197
  • Norske Intelligenssedler, 02.04.1897
  • Norske Intelligenssedler, 08.04.1897
  • Norske Intelligenssedler, 09.04.1897
  • Dagbladet, 1897, nr. 98
  • Politiken, 10.07.1897
  • Verdens Gang, 07.07.1900
  • Aftenposten, 18.09.1903
  • Aftenposten, 22.09.1903
  • i Verdens Gang, 29.01.1904
  • i Verdens Gang, 07.05.1904
  • i Verdens Gang, 10.12.1905
  • i Verdens Gang, 03.05.1904
  • Aftenposten, 25.07.1906
  • Aftenposten, 19.09.1906
  • Aftenposten, 15.05.1907
  • Aftenposten, 20.06.1907
  • Aftenposten, 08.11.1907
  • i Aftenposten, 07.06.1908
  • i Aftenposten, 21.06.1908
  • i Aftenposten, 14.07.1908
  • i Aftenposten, 12.12.1908
  • i Aftenposten, 15.12.1908
  • i Aftenposten, 29.12.1908
  • Aftenposten, 24.12.1908, (ill.)
  • i Verdens Gang, 02.01.1909
  • i Verdens Gang, 04.01.1909
  • i Verdens Gang, 06.01.1909
  • i Aftenposten, 28.02.1909
  • Aftenposten, 01.03.1909
  • Aftenposten, 04.03.1909
  • Aftenposten, 06.03.1909
  • Aftenposten, 07.03.1909
  • Aftenposten, 13.03.1909
  • Aftenposten, 15.03.1909
  • i Urd, 13.09.1909
  • Aftenposten, 25.10.1911
  • Aftenposten, 11.12.1911
  • Aftenposten, 08.11.1913
  • Aftenposten, 04.05.1914
  • Dagbladet, 14.05.1915, (ill.)
  • Dagbladet, 15.05.1915
  • Tidens Tegn, 15.05.1915
  • Morgenbladet, 26.05.1915
  • Social-Demokraten, 01.06.1915
  • Aftenposten, 25.10.1915
  • Aftenposten, 18.12.1915
  • Tidens Tegn, 25.02.1918
  • i Dagbladet, 11.10.1920
  • Ørebl, 27.01.1921
  • i Aftenposten, 05.02.1921
  • Tidens Tegn, 12.07.1921
  • Dyre Vaa i For bygd og by, 26.03.1922
  • i Tidens Tegn, 19.05.1924
  • Norig, 30.08.1924
  • i Rjukan Dagblad, 08.12.1925
  • Sandefjords Blad, 1931, nr. 167 (ill.)
  • Aftenposten, 02.05.1934
  • Nationen, 09.05.1934
  • i Urd, 11.08.1934
  • i Bergens Tidende, 30.08.1934
  • i Aftenposten, 31.08.1934
  • i Berg T, 29.09.1934
  • Fritt Folk, 22.08.1942, (ill.)
  • Morgenposten, 31.08.1943, (ill.)
  • Morgenposten
  • Morgenposten, 24.09.1909
  • Morgenposten, 30.09.1909, (ill.)
  • Morgenposten, 09.10.1943
  • Dagsp, 23.08.1944
  • Fritt Folk, 26.08.1944
  • i Morgenposten, 31.08.1944, (ill.)
  • Varden, 29.09.1950
  • Dyre Vaa i Telemark Arbeiderblad, 06.10.1950
  • Varden, 14.02.1959
  • Varden, 10.03.1962
  • Nationen, 09.01.1962
  • Aftenposten, 05.03.1968
  • Varden, 22.06.1979
  • Varden, 25.06.1979

Arkivalia

  • Brev fra U. til Bjørnstjerne Bjørnson, 08.07.1900
  • Brev fra U. til Bjørnstjerne Bjørnson, 20.05.1900
  • til statsråd B. Kildal, 09.02.1904
  • til Komiteen for C. Collett-monumentet, 18.07.1904
  • til K. Fischer, 14.10.1904
  • til S. Mathiesen, 30.01.1924
  • Nasjonalgalleriets dokumentasjonsarkiv