A. var opptatt av kunst og musikk hele sitt liv, men det var musikken som kom til å bety mest for henne. Hun var utdannet organist før hun giftet seg, 26 år gammel. Hun ga pianoundervisning, men hadde også en sterk trang til å utfolde seg gjennom farger. Etter at familien flyttet til Lillehammer (1918) forsøkte A. seg med landskapsmaleri. Hun malte også på stoff og broderte over, og sydde svært egenartede klær til seg selv og sine barn. En sykdom i hendene gjorde at A. måtte oppgi å spille, og søke andre uttrykk for sine kunstneriske anlegg. Gjennom arbeidet med lapper og filler, nål og tråd fant hun en form som passet for henne. Først etter at hun i 1944 ble enke kunne hun for alvor konsentrere seg om sine broderte tepper. Noen metodisk opplæring i broderi og applikasjon hadde hun ikke fått. Uten kartong eller tegning gikk hun løs på materialene, etter først å ha trukket et linjesystem på bunnstoffet for å ha noe å bygge komposisjonen på. Hun anvendte fortrinnsvis gamle og velbrukte tekstiler som hadde fått en viss patina.
71 år gammel debuterte hun som tekstilkunstner i Kunstnersamfunnet sammen med sin datter Synnøve Anker Aurdal. Den fabulerende frodighet, viltre fantasi og ukonvensjonelle behandling av materialer og broderiteknikker i de 31 teppene, virket sterkt og tildels sjokkerende i en tid da funksjonalisme satte strenge krav om ikke å blande materialer og teknikker. Utover i 1950-årene ble A. strammere i sine komposisjoner, som for det meste var rent nonfigurative. Hun delte ofte flaten opp i rektangulære felt med et mylder av raffinerte detaljer, der man kunne glede seg over alt fra gulldusker og skjell til gamle blonder og deler av perlestukne bunadsluer. Hun fikk også etter hvert tak i bedre bunnmateriale til sine tepper enn krigstiden tillot. Fra sin debut til sin død, var A. utrolig produktiv og full av arbeidslyst og -glede.
Med sine frie, uttrykksfulle tepper har A. vært til stor inspirasjon for en langt senere generasjon unge tekstilkunstnere. De fleste av A.s tepper er i familiens eie.
