S. utdannet seg først til tannlege i 1886 og praktiserte i Tønsberg til 1889. Allerede i 1885 hadde S. fått antatt et bilde på Høstutstillingen, I Baadstøen, og i 1889 brøt han over tvert og drog til Paris for å utdanne seg til maler. Han sluttet seg til den naturalistiske skole og var elev hos Bonnat og siden Cormon. Italiareisen i 1893, hvor han bl.a. besøkte Siena, Venezia og Firenze, fikk stor betydning for hans kunstneriske utvikling. Fra Siena (Nasjonalgalleriet, Oslo, 1893), med utsikt over hustakene, er fast komponert, men noe tørt i fargen til tross for lysspillet.
I 1894 slo han seg ned i Stavanger og sluttet seg til Jær-kolonien. Han malte nå på Jæren, især på Ogna sammen med svogeren August Jacobsen, hvor noen av hans beste bilder ble til. S. var først og fremst landskapsmaler, selv om han tidligere hadde malt noen interiører. Det store og stemningsfulle St. Hans Natt på Jæren (1895) er naturalistisk i formen, men nærmer seg nyromantikken. Hans forsøk på å skape symbolisme i pakt med tiden var ikke vellykkede. I 1898 flyttet han til Kristiania I alvorlige og stemningsfylte bilder skildret han nå Østlandets brede bygder, høyfjell og strender, hederlig og sympatisk, men uten temperament. S.' malerier viser en dyktig tegner som komponerte sine bilder med sikker hånd. Koloritten var noe uinteressant i blå og blågrønne fargetoner. Dette merkes også i hans mange portretter, bl.a. av en rekke høye frimurere. Til tross for sikker iakttagelsesevne og teknisk dyktighet synes det å ha vært en distanse mellom ham og modellene. Rundt 1907 viste S. imidlertid en utvikling i sitt fargesyn mot en større friskhet, og påvirkning fra Thaulow er synlig. I sine pennetegninger kan S. minne om Erik Werenskiold som han også er blitt sammenlignet med. Han var videre en dyktig grafiker, især med koldnål.
S. var en meget benyttet illustratør, og arbeidet dels med penn, blyant og pensel, men også med fargelitografier. Hans eksperimenterte med teknikken, noe som ikke alltid gav bøkene han illustrerte et enhetlig preg. I hans senere år ble teknikken mer frigjort og illustrasjonene mer grovstrekede. Til Vilhelm Krag: Vestlandsviser (1898) fanget han inn de skiftende stemninger fra humor til sorg. Hver minste vignett er omhyggelig utført. Besøg i skogen (1905), med egen tekst, er utført delvis i sort-hvitt, delvis i farger. Her, som i hans malerier, er fargen det minst vellykkede. S.' varierte illustrasjonskunst, med barneportretter, dyretegninger, stemningsfulle landskaper, figurkomposisjoner og gjengivelse av situasjoner med bevegelse, har presis karakterisering og en levende strek.
