F. debuterte med en separatutstilling i Club 7 i 1966 og på Høstutstillingen året etter. Det var imidlertid først ved sin separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1971 at hun, 21 år gammel, markerte seg som et lovende talent utenom det vanlige. De fleste av arbeidene hun utstilte var i et abstrahert formspråk som, tross en tilbakeholden koloritt, rommet sterke uttrykksbehov. Det var et fatalistisk syn på livets forgjengelighet som i særlig grad opptok henne. Utstillingens store blikkfang Syngende Barn bestod av en svartlakkert kjøkkenstol påmontert en serie buede skiver i sort silke, samt to ferske saueskaller snudd bak fram; det hele stilt opp mot en sterk okergul flate overstrødd med svartmalte fiskebein.
I de kommende årene var F.s billedkunst fortsatt preget av opplevelsessiden hvor hovedtemaet stort sett ble en sønderknust virkelighet; en totalitetens oppløsning som hun selv er dratt inn i. Et godt eksempel på hennes evne til å uttrykke et spekter av angstbetonte følelser, forløst i en vakker tonende koloritt, gir maleriet Rotløs (1977), hvor anonyme skikkelser er samlet rundt et nakent, dødt tre med en truende borglignende bygning i bakgrunnen. F. har vært knyttet til en rekke kunstnergrupperinger og har vært med på flere, meget interessante utsmykningsprosjekter. Hun var tilknyttet gruppen Park i årene 1973–75 og vant, sammen med gruppen Firkløver, utsmykning av Rommen skole i skolekonkurransen 1976. Disse frodige og fantasifulle utsmykningene hører med blant det mest interessante og lovende som er skapt i 1970-tallets monumentalkunst. I hennes siste separatutstilling i Kunstnernes Hus var bildene preget av skarpere og krassere fargebruk enn tidligere, noe som antyder at hun er inne i en overgansperiode i sin kunst.
Foruten maleri, skulptur og grafikk eksperimenterer hun også med forskjellige former for materialbilder.
