J. er født og vokste opp i Riga, men tilbrakte noen av sine barneår i St. Petersburg. Gjennom sitt ekteskap kom hun til Norge og ble norsk statsborger. Hennes tidligste kunstneriske uttrykk var smykker, glassmosaikk og marionetter, og hun begynte sin utdannelse som maler og grafiker relativt sent. Debututstillingen i Kunstnerforbundet i 1956 plasserte henne med en gang som en personlig og fremmedartet kunstner i norsk miljø.
J.s formspråk kan variere mellom ekspresjonisme, surrealisme, impresjonisme eller visse grader av abstraksjon. Hun eksperimenterer med flere teknikker: olje, tempera, akvarell, gouache, olje og lakk, etsning, akvatint, collage og en blanding av disse teknikker. Hun kan minne om Marc Chagall, Paul Klee, Picasso, Vieira da Silva og Max Ernst. Motiv og form kan dessuten også virke inspirert fra Orienten, som kan skyldes minner fra barneår i Russland, men kanskje mer hennes senere sterke interesser for antroposofi og Østens filosofi. Alt hun ser og opplever registreres som en del av hennes motivverden, men all virkelighet forvandles i møtet med hennes egen fabulerende fantasi. Man kan grovt sett plassere hennes bilder etter en skala fra rent fabulerende fantasibilder, via erindrings- og assosiasjonsbilder, til natur- og miljøstemninger, som Isslottet (1971, Nasjonalgalleriet, Oslo). Fantasilandskapene bygger seg opp med velvinger, brospenn, grotter og huler og er befolket med dyre-, plante- og åndevesener. Minnet om en by kan bli et bilde av en by som holder på å oppløse seg som i en drøm (Roma, 1960, Nasjonalgalleriet). Hennes utgaver av menneskearten kan myldre som små impresjonistiske apostrofer og tegnes med nervøs strek. De kan være rare, flytende og uttrykksfulle, karikert til det absurde eller møte oss i et sjelfullt kvinneansikt. Rene landskaper maler hun sjelden.
J.s bilder er gjerne i lite format og nesten alltid malt på papir. Hun begynner alltid med å dekke flaten med farge, bruker så pensel i flytende strøk i den våte malingen, korner fargen til med forskjellige teknikker eller riper konturer fram som tynne nervetråder i fargeflaten. Hun bruker ikke mange farger, gjerne bare gylne og grå toner og opererer vanligvis med helhetstoner med forsiktige islett av kontrastfarger. I midten av 60-årene konsentrerte hun seg særlig om grafikk og kobberetsninger, hvorav en rekke monotypier. Hun laget en serie hvor motivet er stålkonstruksjoner. Formspråk og teknikk varierer med motiv og ønsket uttrykk. Etter 14 måneder ved Maison Internationale des Arts, Paris-årene 1970-72, ble variasjonsbredden om mulig enda større, og det lille formatet krevde nærstudium av tilskueren.
I 1979 viste hun et til dels fornyet billedspråk. Det yrende liv i små bilder er blitt avløst av større former og større bilder. Alle bildene er montert under glass og enkelte billedelementer er malt direkte på glasset, noe som gir en tredimensjonal virkning. Bildene beherskes av et underlig, surrealistisk hovedmotiv: et grålig, slørlignende stoff bukter og folder seg opp til og rundt små vesener, øgler og marerittaktige ansikter. I 1982 stilte hun ut igjen i Kunstnerforbundet, også denne gang med nye billeduttrykk fra sin visjonære verden. Teknikken var en blanding av maleri og collage. Hovedmotivene var brokker samlet i enhetlige former som ruiner i atmosfæriske rom og landskap, som klippet ut av tidligere visjoner av glemte byer og landskaper. Bortsett fra enkelte figursilhuetter er de gjenkjennelige elementene bare til stede som rester av en virkelighet. De gylne og grå dempede toner er fremdeles de dominerende hovedfarger, men noen få bilder har innslag av rødt, blått og turkis. J.s teknikk, særlig de spesielle blandingsteknikker, er en vesentlig del av hennes billeduttrykk og gir dessuten et enhetlig preg over hennes samlede produksjon.
