maler

Gerda Knudsen

Faktaboks

Født
13. februar 1899
Fødested
Bergen
Død
16. august 1945
Dødssted
Hamar

Da K. plutselig døde sommeren 1945, var hun midt oppe i en interessant kunstnerisk utvikling og ble regnet som en av våre mest begavede kvinnelige malere. Alt i skoledagene viste hun anlegg for tegning, men var vel så mye opptatt av dans og musikk. Svak helse fikk henne til å velge billedkunsten som arbeidsfelt. Sin grunnleggende utdannelse fikk hun i Oslo og i Paris, hvor hun traff den norske maler Torstein Torsteinson, som fikk stor betydning for hennes utvikling. K. var sterkt knyttet til Vestlandet og vestlandsnaturen. Til tross for at hun fra 1938 var bosatt i Oslo, reiste hun gjerne til Bergenstraktene, Nordfjord og Sunnmøre om sommeren for å samle inntrykk. Under krigen ble hun fratatt sitt atelier av tyskerne, og de siste årene av sitt liv bodde hun på Skåbu i Gudbrandsdalen.

I hennes tidlige bilder, som er holdt i en mørk, mettet koloritt, merkes tradisjonen fra Nikolai Astrup og Bernt Tunold. Enkelte av disse bildene kan virke noe tunge og døde i fargen, men som regel formidler hun landskapets atmosfære, temperatur, lys og fuktighet med fin innlevelse og stillferdig styrke, i saftige grønne og rikt nyanserte grå toner, og med forsiktigere akkorder i rødt og blått. Stemningen var viktigere for henne enn detaljene. Hun malte også noen portretter i denne tiden, Gabrielle (1929) og Moritz Kaland (ca. 1937, Bergen Billedgalleri). De gir en summarisk, men likevel utrykksfull og treffende personkarakteristikk, med modellen i en etter hvert typisk diagonal oppstilling. I hennes senere portretter trer det individuelle noe mer i bakgrunnen, som en følge av hennes økende interesse for konstruktive problemer. I slutten av 30-årene merker man sterkere innflytelse fra André Lhotes strenge komposisjon og formforenkling. Et tidlig varsel om denne kursendring er Fra Frognerparken (1935, Bergen Billedgalleri), med dets stille kveldsstemning, men samtidig sterke forenkling og faste billedkonstruksjon. Hun mottok trolig inntrykk fra den tyske ekspresjonistutstilling i Oslo i 1932, og Edvard Munch. Kålåkeren (1940) er en variasjon over et kjent Munch-motiv, fast i linjene, men samtidig rikt og variert i fargebruken. Maleriet har en kantet, uttrykksfull linjeføring. Sammen med en større luftighet og bredde i fargene og strøket finner vi denne karakteristiske linjeføringen igjen i hennes senere, store figurkomposisjoner. Konturene forenkles til linjalrette eller buete linjer, og figurene blir langstrakte og kantede. Fargen er lagt på i store, detaljløse flater med enkelte lysende fargestenk, f.eks. Ved vinduet (1939, Bergen Billedgalleri), Ungen skal bades (1940) og Kornskurd (1940). I det siste bildet, med dets kvinneskikkelser i sterk rytmisk bevegelse, understrekes samspillet mellom kvinnene og kornet av en streng og konsekvent komposisjon. Fargene er rolige variasjoner i gult og grønt. Som mange av hennes landskapsbilder viser også figurbildene at hun var opptatt av det som gror og vokser, av samspillet mellom mennesker og natur. I landskapsbildene arbeidet hun seg ut av den mørke vestlandstonen, og koloritten ble klarere og rikere. I de siste årene malte hun bredt og direkte etter naturen. Hun utforsket sitt nye hjemsteds (Skåbu) koloristiske eiendommeligheter og malte en rekke friske og følsomme skisser. Fra hennes siste år stammer noen til dels uferdige figurkomposisjoner, som har et sterkt element av drøm og fantasi, f.eks. Pike med blomster og Tre figurer og en kanarifugl (1943).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg