B. var visstnok assistent hos arkitekt Peter H. Holtermann og stadskonduktør Chr. H. Grosch i Christiania før han opprettet eget kontor samme sted i 1857. Han ble bygningsinspektør i Christiania med ansvar for byens vestre distrikt i 1858, stadskonduktør i Christiania fra 1865, og deretter bygningssjef 1898-1903. Han var statsbanenes arkitekt 1863-72 og Finansdepartementets inspektør for Statens bygninger i og ved Kristiania 1865–87. B.s virksomhet som utøvende arkitekt skal visstnok ha vært begrenset til perioden 1858–89. B. satte i 1851 i gang med bygningsarkeologiske undersøkelser av Håkonshallen i Bergen. Arbeidet begynte på hans eget initiativ, og ble fortsatt for Forening til norske Fortidsminners Bevaring. Fram til 1855 foretok han en rekke reiser for foreningen og gjorde undersøkelser og utførte oppmålinger av en lang rekke bygninger og kulturminner, hovedsaklig fra middelalderen. Han ble således lenge den arkitekten i Norge som hadde størst kjennskap til vår eldre arkitektur. Han deltok senere som sakkyndig ved større restaureringsarbeider, men det later ikke til at de historiske kunnskapene har influert hans egne bygninger når man ser bort fra enkelte trekk i huset for Tuneskipet og hans arbeider i Reinli stavkirke. Det er i stedet Berlinerskolens romantiske klassisisme og nyrenessanse i pusset tegl som preger størsteparten av hans arbeider. Christiania Dampkjøkken hans første utførte byggverk, var imidlertid preget av Hannoverskolen med sin romanske stil og bruken av upusset gul tegl. I villakvarteret Homansbyen hvor B. tegnet de fleste husene i perioden 1858-66, finner man villaer i en rekke forskjellige stilarter som schinkelsk romantisk klassisisme, nygotikk og orientalisme, et typisk utslag av romantikken. Store deler av utformingen skyldes imidlertid brødrene Homan som forestod utbyggingen. Ved siden av |HV4||/HV4|Homansbyen er B.s hovedverk Vest- og Østbanestasjonene i Oslo. I den siste er den betydning samfunnet den gang tilla jernbanenettets hovedstasjon, tydelig markert ved en dominerende plassering i bybildet og med fasader komponert av et rikt system av pilastre, bjelkelag og buer som er tydelig preget av den tyske nyrenessanse. B.s øvrige jernbanestasjoner er utført i sveitserstil, tildels med markante nygotiske detaljer, f.eks. Krøderen stasjon fra 1872.
Pga. Kristianias rivende utvikling i 1880- og 90-årene, ble B. som stadskonduktør etter hvert mer opptatt med behandling av regulerings- og byggesaker. På dette området var han kjent for å være både klok, smidig og samvittighetsfull. Han utførte også selv en del reguleringer. De er preget av nyrenessansens rettvinklete gatenett. åpne plasser er dannet ved at kvadratiske kvartaler står ubebygd, som f.eks. Birkelunden og Olaf Ryes plass på Grünerløkka.
