S. fikk trykket en tegning i Dagbladet i 1940. Før dette hadde han forskjellige yrkeserfaringer som smører til sjøs, selger og bokfører. Fram til Dagbladet ble stanset av tyskerne 1943, leverte S. jevnlig tegninger av "små menn" med tekst, etter Storm P.-modellen. Redaktør Gunnar Larsens oppmuntring og bifall betydde mye for S.' utvikling i de første år som avistegner, til han fant sin selvstendige og personlige form i årene etter krigen sammen med skapelsen av Norsk Dusteforbund. Denne særdeles originale og nå legendariske institusjon på Dagbladets tredjeside har S. tegnet, skrevet og redigert til i dag. S.' virksomhet som tegner kan vanskelig sees isolert fra hans litterære, selv om både tegninger og tekst i mange tilfelle lever videre løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng, dvs. som kommentarer til aktuelle kultur- og samfunnsmessige debatter. Dusteforbundet kan kort karakteriseres som en overvåkingssentral for tøvete skriverier i pressen og andre trykksaker. Før Avskrivningsbyrået ble en realitet henimot 1960 skrev S. selv alle "innleggene". I den stabelske humor drives de gitte premissene ut i det absurde, samtidig som sprelske påfunn og galskap holdes innenfor en ramme av streng logikk. Bakom anes en erkjennelse av at tilværelsen er en prøvelse.
Noe av den samme holdningen gjenfinnes i S.' billedverden, befolket av gjennomgangsfigurer som er helt hans egne. Hovedpersonene svarer til hans litterære fiksjoner, Dusteforbundets ledersjikt, med president Darwin P. Erlandsen i spissen. Menn med langstrakte ovale hoder, gjerne med barter og store øyne omkranset av spor etter mange våkenetter. Kvinnene har helst runde hoder og er ikke så merket av bekymringer som sin motpart. Overdimensjonerte hoder i forhold til kroppen er et hyppig brukt middel i moderne vitsetegning, og er konsekvent gjennomført hos S. Hans figurer kjenner ingen anatomiske grenser, gester og holdninger blir uttrykksbærere for ulike sinnstilstander, angst og konflikter, enten personene står, sitter eller er opptatt med erotikk. Disse fantasifigurene opererer innenfor et billedrom som bygges opp med perspektivistisk korrekthet og nitide detaljbeskrivelser, ofte lokalisert til den typiske borgerlige stue, men også til landlige omgivelser. Altså en realistisk "setting" som i sin tur blir utsatt for fabulerende utfordringer. Det kan være komikk i detaljene, eksempelvis en potteplante i dirrende kubistisk oppløsning eller tilsynelatende greit dekorative gulvtepper som viser seg å inneholde et mylder av groteske vesener. Endelig må nevnes skarene av målløse tilskuere. De kan flokke seg foran vinduene, tyte inn i stuen eller titte ned fra familieportrettene på veggen. Det var først med S.' debututstilling i 1976, da tegningene ble tilgjengelige for publikum i fullt format, at folk for alvor fikk øynene opp for S.' tegneriske kvaliteter. Dette gav støtet til at han begynte med grafikk. S.' raderinger er laget på grunnlag av tidligere tegninger, hvor han henter fram gamle motiver, kombinerer og legger til. Raderingene viser med all tydelighet at dette er et medium som passer hans detaljrikdom, klare strek og nøyaktighet i utførelsen. Fra å ha vært sort-hvitt kunstner gjennom et helt liv, tok han så steget over til håndkolorerte raderinger i 1983/84 og har høstet anerkjennelse for sin tøylesløse fargebruk.
