maler, grafiker og tegner

Frans Widerberg

Faktaboks

Født
8. april 1934
Fødested
Oslo
Død
7. april 2017
Alternative navn
Widerberg, Frans (før 1971 også Frantz)

Staffeli i landskap. Frans Widerberg. 1968. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Herodes' påfugler. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Skjebneengel. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Kirketårn, Tovo. 1984. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Aasa. 1976. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

W.s modningsår som kunstner sammenfalt med etterkrigstidens brytning mellom abstrakt og figurativ kunst. I et forsøk på å gå inn i sin egen tid, søkte han bred forankring i tidens litterære, filosofiske og kunstneriske strømninger. W. er en kunstner som i sterk grad vil definere sitt eget rom. Han er mot autoriteters maktbruk. I de tidlige selvportretter fra 1956, 1961 og 1962 møter vi hans alvorlige granskende blikk, mens han i Selvportrett (1976, Nasjonalgalleriet, Oslo) sitter som hulemaleren og skaper i sitt eget bilde. Kunstneren må hele tiden selv skape sin mening uten å godta overleverte normer. W. arbeider i sin kunst med sentrale spørsmål om livet, indre motsetninger, tvetydige svar og gåtefulle mystiske antydninger. I hans kunst vendes oppmerksomheten mot menneskets situasjon i verden, i tid og rom.

Som svart-hvitt grafiker markerte W. seg tidlig. Kontrastvirkningen mellom hvitt og sort i tresnitt og xylografi opptok ham mens han gikk på boklinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo og deretter under den danske grafikeren Povl Christensen. En ekspresjonistisk kraft i uttrykket preget de første tresnittene, som hovedverket Landskap med hester og hunder (1962) og Salome-serien (1964). I 1966 ble han innbudt til å stille ut grafikk på Festspillene i Nord-Norge. De tidlige arbeidene viste både ekspresjonistiske og romantiske trekk. At han søkte et figurativt uttrykk brøt også med hovedtrenden i norsk kunst. W. er blant de mest fremgangsrike av de unge som brøt med den nonfigurative kunst; uttrykks- og kommunikasjonsbehovet gjorde bruddet nødvendig. I maleriet Fjordlandskap med skikkelse (1962) og en rekke andre oljemalerier og akvareller merkes W.s interesse for en romantiker som Lars Hertevig, som også pekte på rytterens motivmessige muligheter. På debututstillingen i Holst Halvorsens Kunsthandel, Oslo 1963, sammen med bl.a. Svein Strand, Niclas Gulbrandsen og Johannes Vinjum, ble han kritisert for et ikke-samtidsrettet språk, dvs. for de romantisk-figurative trekk. Kritikerne la merke til ham på Høstutstillingen for Nattlandskap (1963) og på hans første separatutstilling i Unge Kunstneres Samfunn samme år. Fra de tidligste oljemaleriene fra 1950-årene, som er mørke i fargen og stilisert i formgivningen, er det skjedd en avklaring fram til Landskap fra Torvø (1963, Trøndelag Kunstgalleri). Man merker en søken ut over detaljer i naturen, en interesse for vår angst og lengsel etter det gåtefulle hinsides det konkrete, bundet i tid og rom. Samhørighet med naturen, dens lys og mørke, utfordret ham. Mot slutten av 60-årene konsentrerte W. seg mer om menneskets følelser i forhold til naturen, menneskeskikkelsene får større betydning i landskapene. Vårt forhold til naturen og kunstnerens betydning bearbeides f.eks. i akvarellen Maleren (1965), i de mange ryttermotivene og i Svever i landskap (1967). I løpet av denne perioden modnet W.s hovedtema om menneskets undring overfor alt det mystiske og ubegripelige i naturen, også i egen natur. W.s gjennombrudd skjedde i 1968 da han gjorde ferdig en 15 m lang utsmykning, Ryttergruppe, til vestibylen på Psykiatrisk klinikk, Haukeland sykehus, Bergen, i samarbeide med Dagny og Finn Hald. W. brukte keramiske fliser direkte på betongveggen. Samme løsning benyttet han på Samfunnsvitenskapelig fakultets bygning, Blindern (1970). Malerier i så stort format var enda ikke aktuelle fra hans hånd. I begynnelsen av 70-årene fins romantiske og ekspressive trekk om hverandre i W.s kunst. Sveverne uttrykker vår lengsel etter å oppheve tyngdekraften og bli ett med naturen. Det dreier seg om et indre motiv, at kunstnerens egen myte skal synliggjøres i kunstverket. I Svever over en dyp dal (1974) kommer denne lengsel sterkt til uttrykk. W. deltok på kollektivutstillingene Romantik i Oslo Kunstforening i 1970 og Tendenser i norsk ekspresjonisme etter Munch på Galleri F 15, Moss 1974. Temaer om vold, død og menneskets situasjon som fange opptok ham på denne tiden. Ekspresjonisten kommer fram i vurderinger som: "Jeg maler mine egne opplevelser - voldsomme livsuttrykk, eller de mer abstrakte. Jeg søker ikke en form i bildene mine, men selve livet".

Arbeider i lito begynte han med i 1967 og nådde en avklaret form og farge gjennom sterk forenkling. Det skjerpet nok de ekspressive tendenser hos W. (se litografiet Flyktende mann 1970). 5 brev til USA (1969) var W.s bidrag til en norsk vandreutstilling i USA i The Smithsonian Institutions regi. Arrangørene nektet å ta i mot W.s USA-kritiske malerier, men da de fleste av de andre norske deltagerne truet med å trekke bildene tilbake, gikk utstillingen etter planen. W. malte brev og monterte motivene på brevene. Han kritiserte USAs voldsbruk i Vietnam, volden overfor landets egne minoriteter og ungdomsaktivister. Senere har W. støttet fredsarbeid på forskjellig vis ved å gi trykk til Flyktningerådet, barnesykehjem og konvoibyen. Maleriet Mennesker (1980) ble brukt som plakat til inntekt for Nei til atomvåpen. Hans antivoldsholdning merkes bl.a. i Pasifisten og soldaten (1979), og det henger nært sammen med hans arbeid som kunstner. Han driver med en utforskning av menneskers følelsesmessige samhørighet med hverandre, naturen og kosmos.

I løpet av 70-årene utdypet W. sine temaer innholdsmessig. Lyset fikk større egenverdi i bildene. Det stod for det åndelige kraftfelt i hvert enkelt menneske og for en mystisk energikilde i naturen. Det guddommelige fins i lyset og derfor spilte det en viktig rolle i W.s altertavle til Voldsdalen kirke (1974). Lyset gis en mystisk, åndelig verdi som urkraftkilde eller en aura rundt det enkelte individ som i Oppstandelse (1976) og Tilsynekommere (1980). Lyset slik det kan oppleves i naturen utnyttet han, på en mer intens måte, spesielt i bildene fra Italia, som han besøkte regelmessig fra 1971. Utsikten fra Filtvedt over Oslofjorden kunne bli til ekstatiske lysopplevelser med solen i lav høyde over vannflaten som i (1979). I løpet av 70-årene søkte W. å finne et mest mulig lyssterkt og intenst fargeuttrykk i bildene. Primærfargene gul, rød og blå ble de bærende. Samtidig fikk fargene sterkere grad av symbolsk betydning. W. nærmet seg en kabbalistisk fargelære, dvs. at fargene fikk konkret innhold innen et mystisk system. Dette skildres direkte i bilder som Dagvognen (1979) og Vinteren (1980). Primærfargene er de reneste fargene og de med størst lysenergi, og viser hen til det åndeliggjorte i mennesket, som i Sjelen forlater sitt døde legeme (1976,Bergen Billedgalleri), Himmelrytter (1979) og Himmelkroppen (1979). Som farge-symbolist knytter W. fargene til grunnelementene og egenskaper knyttet til dem: Jordrød - fast stoff, ildgul - energi, vanngrønn - flytende stoffer og luftblå - gasser. Personene i bildene gis vitalitet gjennom fargeintensiteten som i Aasa. Portrett (1976, Riksgalleriet). Figurenes åndskraft synliggjøres i deres rød, blå og gule kropper, som i De usynlige (1979, Nasjonalgalleriet), eller svevende over jorden i Orantes skip (1982, Nasjonalgalleriet), der menneskets åndsenergis himmelflukt er projisert inn i skikkelsen høyt over bakken, men "under" tilskuerne til bildet. Mot slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene malte han store kosmiske landskap, med himmelkropper av alle slag og mennesker plassert i dette miljø. W.s fascinasjon over stjernehimmelen førte til kosmiske utflukter av svært fantasifull karakter. Han sier: "Det dreier seg om en form for landskapsmaleri. Jeg har plassert meg selv der i den store verden utenfor. Vi forholder oss til det, til vår plass i det veldige rom - dét har jeg prøvd å fortelle om". Bilder som Befrierne (1976), Kometen (1980), Himmelbroen (1982) og Stjernen (1982) hører med her. Den romlige dimensjon har alltid vært en sentral del av W.s kunstneriske konsepsjon, og i disse bildene vil han utforske noen av ytterpunktene i vårt følelsesmessige rom. De sterke mystiske trekk i W.s kunst fra dette tidsrom med bl.a. akvarellserien Billedkort (1977-78), som var billeddikt over Tarout-kortstokken, synes å avta noe, men ikke hans åpenhet for det ukjente i oss og det transcenderende i det å skape bilder. Sider av W.s kunst peker i retning av en førkristen, gnostisk mystisisme og til de kristne nyplatonistiske skrifter, som om hemmeligheten om mennesket i glimt kunne fanges inn i en slags synliggjort arketyp. W. har formulert det kunstneriske erkjennelsesaspektet slik: "Hjernen vet og øyet ser. Jeg vil vite hva jeg ser og se det jeg vet".

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg