På H.s første separatutstilling i 1957 var motivene hentet fra fjellpartier i Frankrike og Telemark. Landskapene ble forenklet etter et formskjema som ble fulgt med stor sikkerhet og skolemessig dyktighet. Fargen var rik og varm. Hun malte også en rekke portretter, bl.a. selvportrettet Figur ved vindu og portrettet av sivilingeniør Johan Holte. H. ble etter hvert friskere i fargevalget og friere i komposisjonen. Farge og form ble bygd opp i presise fargeplan av dypblått, mørkegrønt og rustrødt med oker som tilsetning. Den solide skolering fra Jean Heiberg er tydelig. Overbevisende gjennomført er bl.a. Blått vinterlandskap, Flottin I, Høst I og Veien til Sudbu. Hun velger også motiver fra Bærum og Østlandet, som Lier I (1964 Riksgalleriet).
I slutten av 60-årene syntes det som om H.s krav til formell orden, enkelhet og klarhet i bildene betinget valg av en helt ny type landskap som motiv. Hun gikk over til å male fra det velordnede landskap, fra Jylland eller fra innlandet på Mallorca med flate, rektangulære, rødlige marker. Typiske eksempler er Mai, Uglemose og Uglemose gård fra Jylland og San Fonteza (1967, Nasjonalgalleriet, Oslo) fra Mallorca. Noen få trær er staffasje i det siste bildet, som er fast og strengt bygd opp av fargeplan i valører av oker. I sitt maleri har H. arbeidet seg fram til en sober enkelhet og konsentrasjon i farge og form som av og til kan føre over i det stiliserte, men hennes landskapsgjengivelse svikter likevel sjelden i opplevelsen av rom og natur. H. har dessuten laget tegninger i tusj, filtpenn og blyant, bl.a. med motiver fra England.
