J. markerte seg i begynnelsen av 50-årene som en av våre beste yngre grafikere. Han behersket fargelitografiets muligheter og foretrakk gjerne figurkomposisjoner. Som maler formådde han ikke helt å gi sine akademiske kunnskaper personlig preg. I akvarellen derimot fornemmet man grafikeren med nerve i strek og tegning. Han har laget utkast til glassmaleri i Stavanger domkirke og malt det store bildet Høst til spisesalen på Vinderen skole i Oslo. I 1962 viste han retrospektivt 10 års litografier, både sort/hvitt og farger. Motivet var oftest en figur i et rom gjengitt i enkel tegning med antydning til farge (Pike i blått, 1954, Nasjonalgalleriet, Oslo). I 1967 hadde han forlatt den antydende strek og benyttet svart og hvitt og fargeflater rent dekorativt. Den klare og faste formen svekker ikke det følsomme uttrykket. Motivene er til dels fabulerende eller abstrahert med dekorativ virkning og overraskende sammensetning av elementene. Det var gjerne en eller et par figurer han samlet seg om, som Klovn, Den kinesiske hesten, Sjøhesten eller Harlekin og Columbine. Han malte også en rekke naturinntrykk fra sommeropphold i Arendal-distriktet.
Etter et besøk i Venezia i 1972 malte han bl.a. Piazzettaen, lyset og havet og Marcusplassen i løsrevne brokker av fargeflak holdt sammen av hvite eller svarte linjer. Det postkubistiske formspråket her virker som et djervt eksperiment. I flere bilder formidles sydens lys og stemning. Fra 1980 har J. malt større figurbilder, portretter, interiører og enkelte mindre landskapsbilder. Han er bl.a. opptatt av rytmikken i menneskekroppen, gjerne satt i kontrast til vinklete plan og fargeflater, og han eksperimenterer med dybdevirkninger i enkle romforhold.
