M. fikk en solid utdannelse hos Chr. Krohg og Halfdan Strøm. Senere ble det opphold i Dresden og Paris med grundige studier av eldre og nyere kunst. Hans tidlige maleri vist på utstillinger sist i 20-årene, viser en sober materialbehandling og en disiplinert holdning til form og komposisjon. Koloritten er diskret, dempet og kjølig med blå-grått som det mest fremtredende. Motivkretsen er begrenset til enkle, intime naturinntrykk og oppstillinger. Alt i alt er dette trekk som kom til å prege hele M.s produksjon. Utover i 30-årene fikk de stofflige kvaliteter stor betydning for ham. Han arbeidet med omhu og utpreget sans for en velavstemt stoffbehandling. I Oldemors kjole (1930, Nasjonalgalleriet, Oslo) er hele billedflaten bygd opp av korte, parallelle, horisontale strøk som gir den en vibrerende myk stofflighet lik et gammelt gobelin. Fargen er satt på i brutte, dempede toner som står nær hverandre, gråblått, grågrønt, gråoker og grårosa. Her er ingen kontraster, de utsøkte fargene er vevd sammen i et koloristisk hele, der skjønnhetsverdiene syns viktigere enn uttrykksverdiene. M. rendyrket denne strøkteknikken på en måte som kan minne om pointillismen. Hos M. ble den et abstrakt stofflig mønster på overflaten. Hans landskaper fra denne tid er sett på samme måte, enten motivene er innlands- eller kystnatur eller fra Frankrike. Det er den absolutte stillhet og orden som rår. Vekten er lagt på komposisjonen, ikke på karakteriseringen og skildringen av naturen. Det er i de intime stilleben kunstneren når lengst, her er størst samsvar mellom teknikk og form. Innenfor en helhetstone, med forkjærlighet for grått, ordner han elementene i en klar, enkel komposisjon. Mot slutten av 30-årene merkes en interesse for en mer konstruktiv billedbygging, og utover i 40-årene arbeidet han seg gradvis vekk fra den tidligere strøkteknikk mot større, noe friere strøk som karakteriserer plan og struktur i motivet. Det er også tilløp til flategeometri.
Omkring 1950 lærte M. serigrafiteknikken å kjenne av den amerikanske kunstner Edward Landon som da var i Norge. M. ble en av pionerene innenfor denne grafikkgren og en av de få som arbeidet med den i større utstrekning. Den tiltalte hans krav til det sobre håndverk, samtidig som den også satte krav til en enkel og presis form, i slekt med det uttrykk han allerede søkte i maleriet. M. fant fram til en korrespondanse mellom uttrykksform og midler. Motivene var de samme som i maleriene, små gløtt av landskap gjennom vinduer, blomster i krukker, mugger, noen høstblader, sjøbuer og også en del bymotiver fra Italia og Spania. Synsbildet ble forenklet og stilisert til hele unyanserte fargeflater som møtes med skarpe grenser og gir lys- og skyggevirkninger. Fargene er som i maleriet brutte og dempede. Utviklingen av serigrafiet kom til å virke inn på hans malerier utover i 50-årene. Den saklige innstilling til motivet, den asketiske, avstemte koloritten, det solide håndverket var stadig fremtredende trekk. Men flaten fikk større egenverdi, grenser og detaljer ble skarpe og gav en slags stilisert lys-skyggevirkning. Tulipaner (1953, Nasjonalgalleriet) og Gul båt (1953) er karakteristiske arbeider. I landskapsbildene fra de senere år legger en merke til en friskere, noe rikere fargeholdning og en luftigere behandling enn i det eldre, til dels tett oppmurte maleri. I M.s dekorative arbeider ligger teknikk og form nær opp til staffelimaleriet. Motivene, bybilder, figurgrupper, kystmotiv og båter, er analysert som lys- og skyggepartier og forenklet til flater. Koloritten er enkel, med få, samstemte farger. Det kan være en sandgul heltone som i de tidlige arbeider i Moss og Fredrikstad eller varme og kalde farger kan være holdt i samme lyse valør som i Den norske Creditbanks dekorasjon fra 1956. På den måten mildnes og holdes de tildels harde geometriske flater sammen.
