Ønsket om å uttrykke kontrasten mellom virkeligheten og den indre opplevelsen stod sentralt ved T.s første egentlige separatutstilling i 1979. Interessen for astrologi og metafysikk kan dessuten ha påvirket hans fremstillinger av menneskeskikkelser i ferd med å materialisere seg. Slik stod hans siktemål fjernt fra både de naturalistiske skulpturidealer han møtte på Kunstakademiet og den sosialt betingede uttrykksformen som var vanlig i 70-årene. T.s torsoer og hoder, gjerne innadvendte og med referanser til primitiv og arkaiserende skulptur, var derimot preget av innflytelse fra Gunnar Torvund, som fortsatt står ham kunstnerisk nær. Omkring 1980 fant T. en tid best uttrykk i temperamaleri foruten kull- og krittegninger. Fantasiportretter og typeskildringer fremstod her med sensible, halvt utviskede trekk, eller de uttrykte noe mystisk og tidvis nærmest truende. Det fremherskende preget av isolasjon eide en stille uttrykkskraft grensende til surrealismen, og det samme lukkede preget inngikk i noen landskapstegninger, gjerne holdt i forholdsvis stort format. En viss innflytelse fra Bjørn Ransve, Peter Esdaile og Bjørg Holene kan spores i maleriene, mens trekk fra Ulf Nilsen særlig gjenfinnes i tegningene. Gjennom de siste årene har T. igjen presentert plastiske arbeider med et innadvendt preg i slekt med hva man finner i hans tegninger og malerier. Skulpturene hans bærer dessuten klart preg av en eksperimenterende materialbruk, med innslag av tre, betong, asfalt og gress. Hittil har ikke T.s produksjon vært særlig omfattende, og han har heller ikke vist noe egentlig bredt register i motivvalg og virkemidler. Hans beste arbeider er derimot sobre og særpregede, og de vitner om et grundig arbeid med uttrykksformen.