billedhugger

Emil Lie

Faktaboks

Født
29. juli 1897
Fødested
Berchtesgaden, Tyskland
Død
3. august 1976
Dødssted
Oslo
Alternative navn
Lie, Emil Carl Jonas

Som barn bodde L. lengst i Italia. Bare elleve år gammel ble han elev av tsjekkeren Stino Paukert som hadde atelier i tårnet på Palazzo Venezia i Roma. Under første verdenskrig fikk han en grundig innføring i billedhuggerkunstens håndverk og teknikk hos de steilt konservative professorene ved École des Beaux Arts, Paris. På sine mønstringer i Kunstnerforbundet i 1920 og 1922 viste L. imidlertid abstraherte arbeider som røpet impulser fra de nyeste og mest radikale formeksperimenter innenfor fransk skulptur, mest påtagelig fra Ossip Zadkines raffinerte, kubistisk pregede stilkunst. De mest modernistiske av disse arbeidene ble senere slått i stykker av kunstneren. Blant de relativt få bevarte skulpturene fra perioden er Portrett av Johan H. Langaard (1921, privat eie) og treskulpturen Kvinne med barn og krukke (1922, eik, privat eie). Den siste er preget av en skjematisk plandisposisjon der lys og skygge er fordelt i markerte plan. Den er dynamisk og livfull, men kan med sin svungne, sterkt betonte linjerytme virke noe maniert.

I første halvdel av 1920-årene bodde L. på Montparnasse, vegg i vegg med den russisk- franske skulptøren Jacques Loutchansky, kanskje den billedhuggeren som fikk størst betydning for ham. Impulser fra Loutchansky, Charles Despiau og Aristide Maillol ledet ham i midten av decenniet til å endre uttrykksform, noe allerede det stramt oppbygde, men impressivt levende og følsomme hodet av sønnen Bernt (1926, bronse, Nasjonalgalleriet, Oslo) vitner om. I løpet av de følgende år utviklet L. seg i retning av et mer klassisk (nyklassisistisk) formspråk. Hans arbeider bygde nå på et langvarig og utholdende studium av hver enkelt modell og dens egenart. Johan H. Langaard betegnet i 1934 hans stil som en art moderne, franskpreget naturalisme. L. søkte en levende og harmonisk rytmisk bevegelse, en velavveid og behersket helhetsvirkning. Han sjaltet ut alt uvesentlig, forenklet, men ikke mer enn nødvendig for å oppnå det konsentrerte uttrykk han ville fram til. Som sine franske forbilder oppnådde han avklaring av formen gjennom en begrensning av friheten. Helt typisk er det strengt frontale portrettet i halvfigur, Gerd de Mautort (sandstein, Nasjonalgalleriet, hugd 1931), som han modellerte i 1930. Det har en klassisk kjølig, nesten utilnærmelig holdning, men gir samtidig en overbevisende og personlig preget karakteristikk av en moderne ung kvinne. En frontalitet litt i slekt med egyptisk skulptur preger Erik, en foroverbøyd sittende gutt (1930–31, sandstein, privat eie, senere avstøpning i betongplast, Nasjonalgalleriet). Med dette arbeide vant L. i 1931 Prix de Viking. Selveste Charles Despiau satt i juryen. L. fikk stor publisitet og ble med ett regnet som en av de mest lovende unge billedhuggerne i Frankrike.

Det var en moden mester med utviklet formsans og dyp forståelse for skulpturale problemer som etter 16 år i Paris vendte tilbake til Norge i 1932. L. hadde helt fra han var liten gutt levd i et rikt europeisk kulturmiljø og kom med andre forutsetninger enn sine jevngamle kolleger, som nesten alle hadde vært elever av Wilhelm Rasmussen. L. presenterte i 1934 en rekke av sine betydeligste arbeider i Kunstnerforbundet. Blant de ting som var laget etter hjemkomsten kan nevnes portretthodene av Alma Davis (1932), overlege Henrik Dedichen (1933, Dr. Dedichens klinikk) og professor Arne Ording (1934), de premierte utkast til Ankerbroen: Byens vekst (1932-33, gips) og den rytmisk levende Kvinnetorso (1934 gips, 1935 bronse, Nasjonalgalleriet). Kritikken fremhevet hans fornemme beherskelse av form og bevegelse og slo fast at L. nå stod i aller forreste rekke blant våre yngre billedhuggere.

I 1935 fullførte L. den første gallionsfigur innenfor nyere norsk skulptur, en strengt stilisert ridder til Fred Olsens M/S Bayard, og i 1937 fulgte en kvinnefigur til M/S Bretagne. Senere brukte han mye av sin arbeidskraft til dekorativ utsmykking av norske skip. Utover i 30-årene ble kvinneakter i stadig høyere grad L.s hovedmotiv. Det som opptok ham var kvinnelegemets klassiske skjønnhet og lovmessighet, dets harmoniske rytme. I 1938 fullførte han Stående kvinne (Ba) (bronse, Modum rådhus, Vikersund). Han brukte samme modell som til kvinnetorsoen, en røslig nordisk skikkelse med svære volumer. Statuen er preget av en frodig, men samtidig sluttet form, fylt av ro. En komplisert rytme oppstår ved at figuren på klassisk vis hviler tyngden på høyre ben mens det venstre er avlastet. Skulpturen preges av en viss motsetning mellom den mer klassiske oppfatning av kvinnekroppen og det individualiserte, realistisk utformede hode. Denne motsetning preger i enda høyere grad flere av L.s senere kvinnestatuer der hodene får karakter av portretter. I 1940 fullførte han en stramt geometrisert Liggende kvinne (bronse, privat eie) som opprinnelig var tenkt som en del av L.s store fontene. Med utkastet Norges Sang vant L. i 1939 delt 1. premie i konkurransen om utsmykking av Rådhusplassen i Oslo. Han ble overlatt utførelsen av fontenen til midtpartiet. Fonteneutkastet, som senere ble noe omarbeidet, omfattet opprinnelig en vingeombrust mannsfigur, et symbol på Henrik Wergeland, plassert på en høy søyle i midten av et basseng smykket med figurer. To fakkelbærere flankerte søylen. I 1950 ble L.s prosjekt endret til et basseng med en bronsegruppe, to kvinner og to barn stående hånd i hånd på en åtte meter høy sokkel samt fire sittende kvinner i granitt til midtfeltets hjørner. De fire statuene ble oppsatt i årene 1954–58 mens fontenen først kom på plass i 1960. Mest vellykket er selve fontenen, selv om noe av den formstrenghet som er karakteristisk for L.s tidligere arbeider har gått tapt. Bronsegruppen og især de fire granittskulpturene er preget av en tyngre uttrykksform enn hans tidligere arbeider, i retning av en mer barokkpreget klassisisme. Granittskulpturene som ikke er egenhendig hugd, har et litt skjematisk og tørt preg og kan virke overdimensjonerte, spesielt sett fra ryggsiden. Tung i volumene er også minnesmerket over falne briter (1957–60, bronse, Vestre Gravlund), en halvt sittende, halvt knelende kvinnefigur med individualiserte ansiktstrekk.

Wilhelmsen-monumentet i Tønsberg (1961, bronse) med motto I ungdommen, har en helt annen karakter. En slank, strengt frontal ynglingeskikkelse, som syns inspirert av høyklassisk gresk kunst, er spent i et strekk fra foten opp til de løftede armer. Ørnen, som letter fra ynglingens venstre hånd, bryter symmetrien og gjentar armenes bevegelse. Trass i en gjennomført dyktig modellering og vakre enkeltheter virker monumentet som helhet litt stivt. L.s mest avklarede verk fra etterkrigstiden er en Kvinnetorso (1948, bronse, Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri) i mindre format, der han har videreutviklet sitt formspråk fra Paris-tiden. Torsoen er preget av en ledig og naturlig holdning, streng rytmikk og en forfinet linjeføring.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg