Etter endt utdannelse var M. en periode arkitektassistent hos Ole Landmark i Bergen og etablerte så egen praksis i Kristiania i 1923. En rekke oppdrag utførte han sammen med Ole Lind Schistad, og noen av hovedverkene i norsk funksjonalistisk arkitektur er resultater av dette samarbeidet. Ingeniørenes Hus, Oslo (1928–32) er blant de tidligste eksempler på funksjonalistisk arkitektur i Norge og markerer et klart brudd med den stil-etterlignende arkitekturtradisjonen. Bygget er oppført av pusset betong i en enkel kubisk hovedform med flatt tak. Veggene er malt lys røde. Vindusåpningene er uten dekorative omramninger og karakteriserer de innenforliggende rommene: horisontale vindusbånd for kontoretasjene, vertikale bånd for trappehallen og store flater for forsamlingsrommene. Vinduene danner effektfulle linjer i et spill mellom glass- og betongflater. Bruken av armert betong gav muligheter til å bygge en rekke etasjer på toppen av store saler. Ingierstrand bad og restaurant (1933–34) har et lignende formspråk med store glassflater satt inn helt ute i vegglivet mellom hvitpussede betongvegger. Hovedrestauranten åpner seg med store vinduer mot sjøen, og taket er båret av en indre rekke med slanke, glatte betongsøyler. Nedenfor restauranten er en rund danseplattform som tilsynelatende svever over bakken, bare båret av en betongsøyle midt under. I en rekke sommerhus i tre viser M. samme idé med sammensetning av kubiske former i sterk kontrast til naturen omkring. I Norges Bank i Kristiansund (1943–52) er det funksjonalistiske formspråket ikke lenger så sterkt eksponert. Fasadene er kledd i sort labradorstein med bånd i hvit Støren-granitt. Vestibylen er kledd i marmor.