Einar Papazian

P. vokste opp i Vestre Slidre, deretter fulgte en urolig tid med mye flytting. Det var etter sin første fottur i fjellet ved Gjende i Jotunheimen i midten av 1960-årene at P. begynte å male. Han avbrøt psykologistudiene etter grunnfagseksamen og begynte å male sine inntrykk fra fjellet. Siden har han utelukkende hentet sine motiver fra Sør-Norges høyfjell. P. oppholder seg hvert år hele sommeren i høyfjellet, særlig i traktene mellom Bygdin og Gjende. Det er spesielt utsikten fra tindene han ønsker å gi en fremstilling av. Her føler han naturopplevelsen sterkest. P. tegner sjelden og maler aldri mens han er i fjellet. Motivene rekonstrueres etter hukommelsen. P. fant også inspirasjon i nasjonalromantikkens fjellbilder, f.eks. Thomas Fearnleys Grindelwaldgletsjeren og J. Dahl, C.s Stalheim. Malerier fra slutten av 1960-årene som Nigardsbreen, viser en naivistisk stil som kan minne om samtidige jugoslaviske kunstneres arbeider. P. fant imidlertid raskt fram til en original stil og fortellermåte. Bildene handler om naturens storhet og strenghet og menneskenes litenhet. I så måte er de beslektet med ungromantikkens natursyn, som hos Caspar David Friedrich og Johannes Flintoe. I P.s landskaper, f.eks. Fra Lomseggi mot Bøverdalen, Galdhøpiggen, Glittertind (1977-78, Oslo kommunes kunstsamlinger), sees ofte en ensom vandrer. Sivilisasjonstegn som hus, veier, telegrafstolper understreker naturkreftenes storhet. P.s malerier fra 80-årene er rene høyfjellslandskaper. Stillheten, alvoret i de øde og uberørte fjellpartier er det sentrale i Svartdalen (1982, Det Kgl. Slott). I f.eks. Mot Leirungsdalen (1983, Oslo kommunes kunstsamlinger) kommer den religiøse side ved fjellopplevelsen frem. Teknisk maler P. al prima. Han anvender en kjølig fargeholdning stemt til atmosfæren i motivene. Tegningen kan virke stiv, men er kunstnerisk betinget av ønsket om å understreke strengheten i oppfatningen. Fjellformasjonene og breene er oftest fantasifullt malt for å tydeliggjøre naturkreftene. P.s arbeidsmåte og personlige stil tar sikte på å gjengi hans egne fundamentale opplevelser i norsk høyfjellsnatur.