S. var assistent hos arkitekt Halfdan Berle, Kristiania 1889-1901, samtidig som han gikk på tegneskolen om kvelden. Etter eksamen i Stockholm var han 1903-06 assistent hos slottsarkitekten Agi Lindegren og hos avdelingsarkitekten Fredrik Lilljekvist under byggingen av Dramatiska Teatern.
I 1904 fikk S. 1. premie i konkurransen om ny teaterbygning i Bergen. Utkastet i nyrenessanse med art nouveau-detaljer ble omarbeidet året etter, og fasadene og dekoren fikk nå et enhetlig preg av tysk-østerriksk jugend, antagelig et resultat av den større kontakt som det svenske arkitekturmiljøet hadde med Wien og Otto Wagner-skolen. S. foretok også en studiereise til Tyskland og Østerrike vinteren 1905, etter sigende for å studere bruken av jern og puss i moderne arkitektur. Den Nationale Scene, Bergen (1906-09) er S.' hovedverk og preges av et avklaret forhold til disse påvirkningene. Bygningen anerkjennes som det betydeligste arbeide i Norge innen denne Wien-baserte jugend. Den mørke puss, vertikale poengtering og avtrappende overgang mellom bygningskroppen og taket med sine kobberhetter, gir bygningen et tett og monumentalt preg med en karakteristisk silhuett. Mens salongen er sterkt ombygd (av S. selv og andre), ble foajeen i 1984 (etter brann) tilbakeført til nær det opprinnelige. Sammen med trappehusene danner foajeen en stilmessig enhet som viser S.' sikre grep også om interiøret.
S. fortsatte som arkitekt i Bergen etter fullførelsen av teatret i 1909, og tegnet i de følgende år en del bygninger som tross forskjellig funksjon har et fellespreg i den okergule farge, i veggenes artikulering og dekor i tysk-østerriksk jugend: bølgende bånd, kvadrater og ovaler som S. ofte lot utføre i naturstein. Veggene synes oppfattet som tynne skall, der grov puss står mot glatt puss i et lett relieff og der de forskjellige elementene synes å ligge over og under hverandre i tynne sjikt. Samtidens kritikk har sett denne nesten grafiske karakter som en svakhet ved S.' arkitektur, men denne delen av hans formspråk er trolig resultat av utpreget tegneevne (Kong Oscars gt. 70, Bergen). Av S.' villaer bør fremheves Kalfarlien 18 (1909) som med sin kubiske hovedform, høye pyramidetak og måteholdne jugenddekor, er både karakterfull og særegen. Mens denne viser kjennskap til østerriksk samtidsarkitektur, kommer nybarokke trekk fram i de største villaene, samtidig som mer pittoreske motiver også dukker opp, f.eks. Kuhnles villa Kalfarvn. 46 (1909, revet). En gruppe trafo-kiosker viser at også det lille format kan være velavveid og tidstypisk arkitektur. Det "stedegne" kommer til uttrykk i Fløybanens nedre stasjon og i det senere kjørevekthuset på Tollboden (ødelagt 1944). I fasaden til Bergens Telefonkompani, Store Markvei 1 (1912, gjenoppført 1918) behandles nybarokke ideer på en nøktern måte, som i mange av konkurranseutkastene han leverte fram mot 20-årene. Nyklassisistiske trekk gjør seg gjeldende i S.' bygninger i 20-årene, f.eks. Sejersberget 13. Fløyrestauranten (1923) må regnes som en høyst personlig variant innen retningen. I 30-årene tegnet S. en del hus i moderat funksjonalisme, det viktigste er Bergen Arbeiderblads bygning, Christian Michelsens gt. 4 (1934). S. deltok i en rekke arkitektkonkurranser og vant premier. Han har også tegnet møblementer, f.eks. hans eget stue- og spisestuemøblement (1907, Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen). S. var direktør for Bergen kunsthåndverkskole 1935-51.