B. begynte tidlig å tegne og skjære i tre. Da han var ca. 20 år, arbeidet han en del som snekker og gjorde bl.a. utskjæringer på en speilramme. Han utførte også rosemalinger. Hans mest originale innsats var polykrome treskulpturer som brøt med tradisjonell treskjæring i bygdemiljø, og delvis bygde på inntrykk fra middelaldersk og etter-reformatorisk kirkekunst. B. kom i kontakt med billedhuggeren Gunnar Utsond og var gjest på hans storgård i Kviteseid, hvor han for første gang så avbildninger av ny og gammel kunst utenfor Telemark. Han hadde til da ikke vært så langt som til Skien. De nye inntrykk førte bl.a. til at Den sixtinske Madonna fikk en sterkt ekspressiv gjenskapning i form og farge. Innflytelse fra Utsonds skulptur kan også spores, f.eks. i Havet avgav sine døde, uten at B. mistet sitt særpreg. Han holdt også fast ved motivene fra bygdemiljøet, som i De to på veien og Fra min mors hjuringsdager.
Hans skulpturer vakte nå oppmerksomhet i Kristiania. Billedhuggeren Andreas Enderlé formidlet salg for ham, og Chr. Krohg kjøpte 7 arbeider. En separatustilling i Kunstforeningen i april 1919 ble sterkt rost av Jappe Nilssen i Dagbladet, som sammenlignet B.s skulptur med de nyeste strømninger i europeisk kunst, inspirert av gammel skulptur fra Egypt, India og Det fjerne Østen. På dette tidspunkt var imidlertid hans kunstneriske virksomhet avsluttet. Den sjelelige spenningen hos ham, som i skulpturene ytrer seg i deformasjoner av tildels schizofren karakter, hadde øket og i desember 1917 ble den intetanende kunstner ledsaget til asyl i Skien av sin venn, sølvsmeden Eivind Tveiten. Her tegnet han og malte en del de første årene, men gav så opp. Fra 1942 har han bodd i privat pleie.
Ved utstillingen av hans skulpturer og malerier i Kunstnerforbundet, Oslo i 1958 karakteriserte Oscar Thue dem som "naive i oppfatningen, men samtidig uhyre forfinede," preget av "et usedvanlig talent og et følsomt kunstnersinn".
