W. assisterte sin far, Ulrik Hendriksen, ved flere kirkerestaureringer og Axel Revold ved fresko-utsmykningene i Oslo Rådhus, Norges Brannkasse og Bergen børs. Siden utførte han i flere år kirkerestaureringer, i flere tilfeller sammen med sin kone Else W., og var også fargekonsulent for kommunale etater. Han debuterte med staffelimalerier på en gruppeutstilling i Kunstnerforbundet i 1942. Landskaps- og figurbildene fra 1940-årene er klart og strengt komponert, til dels sterkt forenklet i formen, og malt med utpreget følelse for fargens dekorative muligheter. I figurbilder som Selvportrett (1942) og Jo (1946) bruker han kubiske elementer i komposisjonen, mens landskaper som Den hvite by ved Mjøsa (Høstutstillingen 1945) viser hovedvekten lagt på lys og farge. Fra 1950-årene bygde W. sitt maleri opp til det halvabstrakte fargemaleri han er kjent for i dag. Han begynte å konsentrere seg mer om det rent maleriske, og motivformene ble farge- og lysbærende fasetter, vist bl.a. i det levende og karakterfulle portrettet av Anne (1959, Riksgalleriet). Han etterstrebte en utsøkt materialbehandling med vekt på en stofflig overflate og fant etter hvert fram til en bruk av tette huggende penselstrøk som planmessig bygger opp bildets struktur. Fra 60-årene har W. malt en rekke motiver fra Italia, fra årlige opphold i Rondane og fra Jæren hvor han kom første gang i 1965. Bortsett fra det store alterbildet, Livstreet, hvor Kristus fremstår som et ungt menneske på vei ut i livet (1961, Nøtterøy gravkapell), og tre malerier med landskapsmotiver i flyperspektiv (1971, Kristiansund posthus), har han vesentlig holdt seg til de små billedformater.
W.s landskapsmotiver varierer fra nære naturutsnitt, en mikrostruktur av mose, vann og steinformer, til større utsyn over fjellheim eller blonde sandstrender på Jæren. Naturmotivene abstraheres ned til det vesentlige, men bildene går aldri over i det helt abstrakte. De rytmiske og koloristiske elementer samles til rene fargekomposisjoner som samtidig har en forunderlig levende og poetisk karakter. I enkelte bilder, bl.a. italienske bymotiver, benytter han i tillegg tydelige konstruktive linjer og, når motivet krever det, også store sveipende penselstrøk. W.s produksjon preges av en fast og konsekvent fargeholdning av rene fargeklanger, de fleste i den litt kjølige skala. Koloritten veksler etter motivets art, med gjennomgående lyse graderinger og mer mollstemte toner, men gjerne innen et rikt register, som i Tjern, Hellvik (1975 Nasjonalgalleriet, Oslo). I slike bilder minner han også mest om sin jevngamle venn Thore Heramb. I de senere års strøm av formale eksperimenter og skiftende formspråk har W. holdt fast ved sitt intellektuelle, nesten analytiske fargemaleri. Han har etablert seg som en sikker og egenartet representant for etterkrigstidens halvabstrakte landskapsmaleri, hvis utvikling han også har vært med på å prege gjennom sin stilling som overlærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo.