V.s portretter og figurbilder vakte oppmerksomhet på Høstutstillingene 1938-40, og dobbeltportrettet De to (1939) skulle i flere år bli stående som hans betydeligste bilde. Det er malt før V. ble elev av Georg Jacobsen, men den forenklede figurtegning, figurenes plassering i plan og rom og de fast oppdelte fargeflater ligger nær opp til Jacobsens prinsipper for billedoppbygging. Bildet er bevisst sjarmløst og asketisk i fargen, og motivet er sett fra en litt skrå synsvinkel ovenfra. Ansiktsuttrykkene og avstanden mellom mannen og kvinnen gir inntrykk av resignasjon og ensomhet. En rekke av V.s senere figurbilder gir særlig uttrykk for menneskelig ensomhet. I tidsaktuelle stiuasjonsbilder fra krigsårene ble V. mer ekspressiv både i fargebruk og penselføring, bl.a. i bilder som Tideverv, Navnløse, Tilfluktsrommet og Visitasjon. Det siste bildet forsvant etter at det ble fjernet av tyskerne fra V.s utstilling i Bergen 1941. I 1949 malte han det eiendommelig uttrykksfulle hodet av Vætingstuten (NG) som også må betraktes som et hovedverk. Oksehodet står frontalt og fastlåst i komposisjonen og gir ved sin formale rytme og de brune jordfarger, uttrykk for både dyrets brutale styrke og innestengte frykt. V.s landskapsbilder har stort sett stått i merkbar kontrast til de alvorstunge figurbilder. De fleste motiver er fra Sørlandet, men flere er hentet fra Setesdal og Nord-Norge og etter krigen også fra Oslo-området og fra Frankrike. I landskapsbildene er fargen ofte drevet helt opp i lyset. Bildene er preget av umiddelbar malerglede, flere av dem med uttrykk for naturlyriske stemninger. Gjennom årene har V. vekslet både formspråk og fargebruk etter opplevelsen av motivet. Bildene har variert fra det tilnærmet naturalistiske til sterke fargekontraster og en høyt oppdrevet fargebruk og ekspressive skildringer bl.a. i selvportrett og kaféscener fra 70-årene. De siste årene har han konsentrert seg om enkelte portretter, landskaper og en rekke blomsterbilder.
Ved siden av staffelibildene begynte V. fra 1955 også å arbeide med mosaikkbilder, bl.a. den store dekorasjonen til Sykehjemmet i Kristiansand (1959). Materialene har hovedsakelig vært naturstein holdt innen en begrenset fargeskala. I likhet med maleriene veksler han også her uttrykksmåte og bruker både naturalistiske, geometriske og organiske former.
