Fra sine studieår i Oslo og Italia og sin debututstilling i 1930 har D. virket som maler, tegner og grafiker, men med forkjærlighet for akvarell, penn og etseteknikker. Som tegner har han markert seg som en flittig illustratør med sans for artistisk form og poengtert fortelling. Hans strekstil kan deles i to faser: en tidlig, preget av en markant, loddrett strømmende penneføring med en klar og fast modellering ved hjelp av valørvariasjoner, som knytter an til tradisjonen fra Erik Werenskiold (f.o.m. Bjørnson, Tyrolersangen, 1932 t.o.m. Wergeland, Digte, 1945); og en senere, med en kvikk og konsentrert karakterisering i et luftig strekspinn, tydelig ansporet av Dunoyer de Segonzac, Ib Andersen og Ebbe Sadolin (f.o.m. Voltaire, Candide, 1946, utført 1945). I sin illustrasjonskunst tar D. ikke bare hensyn til fortellingens handling og atmosfære, men også til reproduksjonsteknikkens muligheter og til bokas utforming som helhet. D. har gjort en betydelig innsats som bokkunstner.
Om enn nær beslektet med hans pennetegninger og akvareller, forekommer D.s raderinger og litografier ikke som gjentagelser av disse. De bærer alltid preg av hans forståelse for medienes egenart. Hos Olaf Willums ble han fortrolig med koldnål, streketsning og akvatint, og den frie radérkunsts tradisjoner; gjennom opplevelsen av B. Brecht og K. Weils Tolvskillingsopera i 1931 fant han sin personlige form: en uttrykksfull men sober skildring av mennesker og miljøer basert på selvopplevde situasjoner, nennsomt formulert i en nyansert kombinasjon av strek og tone. Eksempler: Hos pikene i Turnbridge, Gatesangeren, Konferansier og Finale, (1931), (motiver fra Weil/Brecht); Napolitansk gårdsrom, Piazzale Mercato, (1932); alle Nasjonalgalleriet, Oslo. I de etterfølgende år benyttet han dessuten en med de samtidige pennetegninger nærmere beslektet strekføring i Pesten, (1933), Revolusjon, (1935), På broen, (1935), alle Nasjonalgalleriet. Etter verdenskrigen fant et stilskille sted også innen D.s grafikk. Billedflaten ble gjerne større og uttrykksformen friere. En kraftigere, mer dramatisk utnyttelse av akvatinten kan følges fra Fiskeren - Hommage à Piranesi (1949), over Den døde by - Atomtid (1961) og til Intrata à Magnasco (1976). Oftere finner man imidlertid en mer lyrisk elegant tone i D.s etterkrigsarbeider, f.eks. i Hommage à Debussy (1949), og Kirsebærtrær i sne (1955), begge Nasjonalgalleriet. Ved siden av landskapet, har dyr vært et yndet motiv. I Capricci I og II (1978, Nasjonalgalleriet) har D. tatt opp igjen og samlet i en upretensiøs, men kultivert skisseblad-lignende form utsnitt av tidligere års kjære motiv fra bøker og reiser.
Like viktig som hans virke som utøvende billedkunstner er D.s mangeårige innsats som kunstnerisk leder av Statens Håndverks- og Kunstindustriskole' radérklasse. Ikke så mye ved sine arbeiders eksempel, som ved sin varsomme veiledning og forståelsesfulle oppmuntring, har D. hjulpet fram de fleste av etterkrigstidens mange talentfulle grafikere. Også gjennom sine mange verv har han på en avgjørende måte vært med å fremme grafikkens og håndtegningens posisjon.