En rekke kullstudier fra tiden i Boston viser at O. behersket den naturalistiske form, og enkelte malte kvinneakter, antagelig fra 1920-årene og nennsomt utført i en forsiktig koloritt, viser den samme kontroll over proporsjoner og tegning. Forsøk på å kombinere naturalismen med en freidigere pensel- og fargebruk falt derimot mindre heldig ut, og først i møtet med Leon Aurdals halvkubistiske kunst fant O. fram til en sikrere, mer personlig stil. Hun utviklet nå et dekorativt, nesten naivistisk maleri. Skjønt hennes landskaper og portretter kan preges av sindig ro, er de fleste av hennes mange figurscener fra dagliglivet særdeles frodige og fargerike; de har en brokethet som selv en solid komposisjon ikke alltid makter å holde i tømme.