S. var et utpreget koloristisk talent som utviklet seg uavhengig av tidens kunstretninger. Han malte landskaps- og bybilder, portretter og stilleben. Fargen var hans fornemste uttrykksmiddel, ofte på bekostning av en klar og presis form. I de tidlige malerier holdt han seg til naturformene og lokalfargene, som i det lille Øvre Sandviksvei (ca. 1940) og Selvportrett med hatt (ca. 1942). Allerede her fornemmer man den litt melankolske tone som senere ble karakteristisk for S. Han fant fram til en egen vag og antydende tegning og en dypstemt, ofte gråtonet koloritt med ulmende røde farger som kontrast til grønne. Etter hvert fikk fargen et friere spill, samtidig som den lysnet og ble renere. De siste årenes bilder viste til dels dristige forenklinger, som Mot høst (1959) uttrykt i farger og strøk, og det store bildet Fra Assistentkirkegården (1961). S.' portretter var gjennomgående strammere i formgivningen og viste evnen til å forene en følsom karakteristikk med et malerisk uttrykk, bl.a. Dame med hatt (utst. 1950), portrettene av hustruen, Sigrid (ca. 1952) og Figur i interiør (1957-58), og August Joachim Schjøtt (ca. 1958). I 1960 viste S. også bilder malt i et robust, men billedskapende svart og svartgrått. Fra 1961, noen år før sin tidlige død, mistet S. synet og arbeidet en tid med erindringsbilder basert på motiver fra Bergen. Minneutstillingen som ble holdt i Bergen og Oslo, viste et representativt utvalg av hans produksjon.