W. var sterkt engasjert i den offentlige kunst- og kulturdebatt. I slutten av 1850-årene var han blant de kunstnere som skjenket malerier til salg hvor overskuddet skulle danne grunnlaget for et fond for bygging av Nasjonalgalleriet, Oslo. I 1881 støttet han også tanken om en kunstnerjury i Christiania Kunstforening og var blant de 45 kunstnere som nektet å stille ut der så lenge kunstnerne ikke hadde medbestemmelsesrett. W. var medlem av den første bedømmelseskomité som bestod av tre kunstnere. Fra 1860-årene bodde W. i Sandvika og Christiania Han hentet sine motiver fra Sandvika, Trøndelag (sommeren 1866), Holmestrand og fra Biri (somrene 1868-69), og var sannsynligvis den første maler som søkte seg til Holmsbu. Under påvirkning av Gudes nasjonalromantiske høyfjellsbilder drog han også til fjells, men hovedmengden av hans store produksjon har motiver fra lavlandet. W. mottok impulser fra Eckersberg og fortsatte til en viss grad hans linje, men fra 1863 var W. verken under hans eller Gudes innflytelse. I større grad enn de fleste düsseldorfere var W. åpen for de nye realistiske strømninger og la med årene stadig mer vekt på inngående og direkte naturstudium. Hans malerier er preget av en gjennomarbeidet komposisjon med en fast og presis oppbygging. Koloritten er lys og klar, men litt tørr. Bildene gir uttrykk for en stillferdig og intim fordypelse, særlig i motiver fra østlandsnaturen. W. holdt seg oftest til det lille format; han malte også enkelte portretter, foruten akvareller. Fra hans hånd fins dessuten dyktig utførte blyant-, penne- og tusjtegninger, bl.a. noen Thorvaldsen-inspirerte fremstillinger av Kristus. I 1884, året etter W.s død, ble den eneste separate utstilling over hans arbeider vist på Universitetet i Oslo. Katalogen var utstyrt med 14 raderinger etter W.s mest kjente malerier.