Sykdom tvang P. til å slutte som handelsmann i en alder av 25 år. Han hadde da vært beskjeftiget i handelsfaget i 8 år, men i ledige stunder hadde han syslet med tegning og maling. Derfor besluttet han seg til å velge malerkunsten som sin fremtidige beskjeftigelse. Restituert etter sykdommen, drog han i 1846 til København hvor han ble opptatt ved Kunstakademiet. Her studerte han først landskapsmaleri, men allerede året etter ble han av sine lærere anbefalt å spesialisere seg i stilleben- og dyremaleri. I 1853 drog han derfor til Düsseldorf hvor han ble elev av Johann Wilhelm Preyer, Tysklands fremste fruktstilleben-maler i det 19. århundre. Undervisningen pågikk i ett års tid inntil P.s økonomi ikke lenger kunne bære utgiftene til undervisning. Han søkte flere ganger om statlig stipend og understøttelse, men uten resultat. P. utviklet seg etter hvert til en habil stillebenmaler. L. Dietrichson mente at P. på grunn av sjenanse og tilbakeholdenhet ikke nådde så langt som hans talent tilsa. Men hans fruktstilleben var svært populære i 1850-årene og ble innkjøpt utallige ganger av Christiania Kunstforening, og av Göteborg, Bergen og Trondheim kunstforeninger. Også i Düsseldorf, hvor han tilbrakte en rekke år, hadde han en stor kundekrets. Først i 1860-årene domineres hans produksjon av dyremalerier. Særlig dyktig var han til å fremstille fugler. Hans Dompapper i juleneket ble blant annet solgt under Verdensutstillingen i London i 1862 og en replikk to år senere. Ofte malte P. replikker eller eventuelt variasjoner over samme tema. Et slikt eksempel er Nasjonalgalleriets Reven i hønsegården (1860).