Da P. var fire år gammel bosatte familien seg i Tønsberg der faren drev et steinhuggeri. Inspirert av Anders Svors monument over Svend Foyn, begynte P. i 1916 å arbeide med skulptur. Hans første arbeider er naturalistiske portrettbyster. Rikfolk i Tønsberg skillinget sammen så P. kunne utdanne seg i København. Stor betydning fikk læretiden hos Rudolf Tegner. I København arbeidet P. også med tresnitt. Årene 1920–25 bodde og arbeidet han vesentlig i Italia og Paris og hans mest interessante verker ble til i dette tidsrom: To mennesker, Den hvite rase (1920), Den sorte rase (1921), Holberg (1923), Dekorativ kvinnebyste (1924). Formen i disse skulpturer er glatt og avrundet, detaljene er abstrahert bort, og vekten er lagt på å få fram masse, volum og konturlinjer. Interesse for gammel assyrisk kunst ser vi spor av i portalen til Tønsberg gamlehjem (1923). Fra 1925 bodde og arbeidet P. i Tønsberg, i noen år under vanskelige forhold, men fra 1930 fikk han en rekke offentlige og private oppdrag. Som portrettskulptør var han en av de mest brukte i perioden 1930–65. I disse arbeidene gikk han ofte langt i å imøtekomme oppdragsgivernes ønsker, på bekostning av en original kunstnerisk utforming og dyptloddende karakteristikk. I 1930 fikk han bestilling på en statue av Roald Amundsen i Tønsberg (avduket 1933). Skulpturen har i behold flere av de kvaliteter som utmerket de tidligste arbeidene: fast modellering og store forenklede volumer. Samtidig har det sneket seg inn en konflikt mellom den høye graden av abstraksjon og kravet som ble stilt om en korrekt gjengivelse av støvler, drakt og ansiktstrekk. En splittelse mellom viljen til stor, klar form og realisme i detaljene, viser seg i nesten alle P.s senere arbeider. I 1934 vant han en engere konkurranse om et Roald Amundsen-monument i Tromsø (avduket 1937). Senere utførte P. monumenter over Roald Amundsen i Sarpsborg (1938), Oscar Wisting i Horten (1938) og Larvik (1939) og Otto Sverdrup i Steinkjer (1957). Disse monumentene over ishavsfarere er bygd over samme lest som de to første Amundsen-monumentene. Et sterkt repetitivt element preger for øvrig hele hans sene produksjon. Blant en stor mengde portrettbyster kan fremheves Lorens Berg (1925), C. N. Stranger (1937), Wilh. Wilhelmsen (1940), Sven Jørgensen (1940, Slagen kirkegård), Nils Riddervold Jensen (1949) og Kong Haakon 7 (1955). Særlig er skildringen av maleren Sven Jørgensen psykologisk overbevisende. Den er modellert på en levende impresjonistisk måte som er ytterst sjelden hos P.
I perioden 1946–52 utførte P. en rekke minnesmerker over falne. Sett under ett lider de av en banal og teatralsk idémessig form. Krigsminnesmerket i Skien viser fire unge menn i heroisk positur, vendt rygg mot rygg mot fienden i enighet og besluttsomhet. Figurene symboliserer hæren, flåten, flyvåpenet og hjemmefronten. Det illustrerende element i P.s kunst kommer best til sin rett i Vægteren (1943, Tønsberg). Statuen går tilbake på en idé fra 20-årene, og har i behold noe av periodens stramhet i komposisjon. P.s siste store offentlige monument Førstereisgutten (1963), er også basert på tidlige arbeider: En ung sjømann står rank med løftet hode og skuer ut over havet. Foran seg har han en skipssekk som ikke er innarbeidet i komposisjonell enhet med figuren. P.s etterlatte skulpturer ble i 1980 overlatt Foreningen Gamle Tønsberg.
