N. vokste opp på Lademoen i Trondheim Etter endt middelskoleeksamen i 1919 ble han ansatt ved jernbanen, et arbeide han av økonomiske grunner måtte holde på med til kort tid før han døde. Det var imidlertid kunst som først og fremst opptok ham og N. var tidlig fast bestemt på å bli maler. Etter avsluttet telegrafisteksamen på jernbaneskolen i Hamar i 1923 fikk han arbeid ved jernbanen i Kristiania, og kunne da for alvor begynne på en kunstnerutdannelse ved siden av. Etter ett år i radérklassen hos Olaf Willums, ble han opptatt som elev på Axel Revolds nyåpnede private malerskole. N. ble snart omtalt som Revolds beste elev, kunsten var som en besettelse for ham, og produksjonen fra hans siste 3 leveår er nesten utrolig. I 1925 fikk N. antatt sin første store komposisjon De tre ryttere (1925, Trøndelag Kunstgalleri) på Høstutstillingen. Han hadde arbeidet lenge med dette bildet, som vakte stor oppsikt. Det fremstiller tre ryttere hvorav to sitter til hest. Komposisjonen er sentrert om den midterste figuren som er større enn de andre, til tross for at han er plassert bakerst. Dette bildet innledet en serie rytterkomposisjoner som skulle bli det sentrale motiv i N.s kunst.
I 1925 ble N. opptatt som elev på Kunstakademiet under Axel Revold, og han fikk låne atelier av Agnes Hiorth, på toppen av Parkkafeens gård på Drammensveien. Her malte han bl.a. Pietá (1926, Nasjonalgalleriet, Oslo) og Komposisjon (1926, Nasjonalgalleriet), utstilt i Kunstnerforbundet i 1926. Også disse arbeidene er viktige i N.s produksjon. Betegnende for hans ambisjoner er at han så tidlig gav seg i kast med Pietá et av de mest kjente motiv i verdenskunsten. Han hadde studert de store klassikernes versjoner i detalj, særlig Michelangelos. Utallige skisser foreligger, og det endelige arbeid har fått en klassisk, monumental karakter, men med en selvstendig tolkning som plasserer det sentralt i samtidens maleri. Et annet viktig arbeid fra dette året er Gjøglere (1926, deponert Trøndelag Kunstgalleri), hovedverket blant hans rytterbilder. Rytteren i sentrum i heroisk, monumental fremtoning er fremhevet i dimensjoner og klesdrakt. Temaet tok N. opp igjen i den store dekorative oppgaven han fikk samme år, utsmykningen av et 3,45 x 8,30 m stort veggfelt i gymnastikksalen på østensjø skole i Oslo (1927). Den fremstiller en ung mann til hest som blir mottatt i hyldest av en menneskemengde. N. kalte dekorasjonen Seierherren vender hjem, noe som antyder at rytteren er en personifikasjon av geniet, av overmenneskelig kraft og styrke. Bildet kan også tolkes som en fremstilling av kunstneren som geni. De fleste av N.s rytterbilder er ofte blitt assosiert med Nietzsches teorier om overmennesket. Fra hans mange bevarte brev vet vi at N. var ualminnelig godt filosofisk orientert, opptatt bl.a. av Baudelaire, Kierkegaard og Nietzsche. Han skrev flere ganger at det var det fullkomne han søkte, og for å kunne skape det fullkomne, mente han man selv måtte være fullkommen, dvs. et geni eller overmenneske. N. var særlig opptatt av Michelangelo, Rafael, van Gogh og Delacroix. Innflytelse fra disse mestrene lar seg også spore i hans kunst, men nærmest står likevel læreren Axel Revold. Det var Revold som hjalp N. fram og som forstod å forløse hans store begavelse. At innflytelsen også gjenspeiles i hans kunst er naturlig i og med at N. ikke rakk å skape noe ut over sin elevtid.
Etter gjentatte forsøk fikk N. høsten 1927 et reisestipend til Paris, men han døde av tuberkulose bare en måned etter sin ankomst til byen. Før han døde rakk han imidlertid å lage en rekke monumentale arbeider, Badende kvinner i skogen (1926, Bergen Billedgalleri) og flere Selvportrett (1926, Trøndelag Kunstgalleri og 1927, Nasjonalgalleriet); Feieren (1927, Trøndelag Kunstgalleri), Musikanten (1927, Trøndelag Kunstgalleri) og Fiolinisten (1927, Nasjonalgalleriet). N.s tragiske skjebne førte til at han er blitt en myte i vår kunsthistorie. N.s liv og kunst vitner imidlertid om en vital og hardt arbeidende kunstner som tross sitt korte liv og virke etterlot seg over 1200 arbeider. Riktignok er mye av dette skisser. Han er blitt stående både som tradisjonsbærer og fornyer.