Da C. våren 1922 utstilte fem bilder hos Blomqvists Kunsthandel og ennå samme år holdt sin første separate mønstring i Kunstnerforbundet, vakte han en oppsikt og fikk anmeldelser som sjelden blir en debutant til del. Det kunne nok spores en rekke kryssende påvirkninger, fra El Greco og Goya over van Gogh og Cézanne til samtidige franske malere som Derain, Dufy og Vlaminck. Men samtidig bar bildene, mest landskaper, bud om et sterkt og egenrådig talent. Et tidlig bilde som Mørkt landskap (Oslo kommunes kunstsamlinger), malt i Frankrike 1919, viser med sin kraftig huggende penselføring hva van Gogh betydde for ham, men koloritten er romantisk dypstemt. Senere utover i 1920-årene blir fargen mer avdempet, strøket finpenslet, bildene ofte stemt i gråbrune og grågrønne toner med innslag av blått og rosa, som i to landskaper fra Provence 1925 og 1926. Men på en gruppeutstilling i Kunstnernes Hus 1931 trådte han fram med landskaper fulle av lys og farge, blåst og vær. Mange av dem var fra Jæren (to i Nasjonalgalleriet, Oslo) med det vide utsyn fra strandens forblåste marehalm mot havets fjerne horisont under en urolig himmel. Dramatiske fjell- og skymotiver fant han noe senere i Lofoten (Reine, 1932) og Rondane. En sterk forenkling og stilisering kom omkring 1935 inn i hans kunst. Han malte underlige døde skoger med sprikende stammer i en voldsomt ekspressiv farge med hissig blått og isgrønt, rødfiolett, svart og rødt. Penselføringen er nervøs og heftig, stemningen ofte dystert-patetisk. C. malte også aktbilder, og portretter som det av dr. Lossius, atskillige kvinneportretter og ikke minst tallrike selvportretter, det eldste 1921. Høyest står det fra 1934 med det energisk modellerte hode mot rød bakgrunn. Han har også utført noen litografier (to i Nasjonalgalleriet). I 1932 malte C. to dekorative felter i Hotel Continentals frokostsal. De ble overmalt ved nyinnredningen like etter krigen, noe som fremkalte protester bl.a. fra Reidar Aulie og Unge Kunstneres Samfunn.
C. var en ujevn kunstner, med brå kast og innfall, en overraskelsens mann. Men fremfor alt koloristisk var han alltid interessant, og hans tidlige død var et stort tap for norsk kunst.
