Til tross for at H. var odelsgutt på en gård som hadde tilhørt familien i generasjoner, var han tidlig klar over at han ville bli maler, noe foreldrene ikke motsatte seg. Som voksen kombinerte han kunstneryrket med gårdsdriften på en måte som han selv fant tilfredsstillende. H. var først og fremst hjemstavnsmaler. Hans produksjon omfatter både landskap, portretter, figurbilder og stilleben, men det er som landskapsmaler han har gjort sin største kunstneriske innsats. H.s produksjon i 1890-årene var preget av læretiden hos Zahrtmann, og koloritten domineres av gule, orange og rødfiolette nyanser. Penselstrøkene var ofte raske og fyldige, som i Steinbrytere (1894) og Myrlænde (1899, Nasjonalgalleriet, Oslo). For Myrlænde fikk han sølvmedalje på Verdensutstillingen i Paris 1900. Etter århundreskiftet syns han å ha kommet fram til en uttrykksform som han i hovedtrekkene bevarte resten av livet. Koloritten er rik og saftig, oftest varm, men også periodevis klar og kjølig. Han malte alltid i et naturalistisk formspråk, og innflytelse fra Matisse mot et mer dekorativt maleri bygd opp av større flater, kommer bare til uttrykk i enkelte bilder. Av og til benyttet han også en tilnærmet impresjonistisk malemåte. H. la som oftest mest vekt på det stemningsbærende i sine motiver, som f.eks. Gårdsinteriør (1924, Stavanger Faste Galleri).