W. hører med blant de fremste norske møbelformgivere og interiørarkitekter i perioden 1940-80. Han begynte sin yrkeskarriere på et tidspunkt da fagområdet interiør stod i ferd med å utskilles som egen profesjon, mens det tidligere hadde vært en del av arkitektens arbeidsfelt. W. spilte en nøkkelrolle bl.a. ved opprettelsen av faggruppene Norske Interiørarkitekters Landsforening og Norske Brukskunstnere. Barndomshjemmets københavnske empiremøbler ble for alltid hans kvalitetsmålestokk og inspirasjonskilde. I sitt syn på møbelhistorien som en ubrutt foredlingstradisjon stod W. på linje med danske kolleger som Kaare Klint og Børge Mogensen, men i opposisjon til den funksjonalistiske ideologi som trodde på brudd og en helt ny æra.
Etter grundig kunstnerisk og håndverksmessig utdannelse åpnet W. egen praksis i Oslo i 1934, en tid da de færreste norske bedrifter og snekkerverksteder benyttet profesjonelle formgivere. I 1937-42 var W. ansatt som leder av møbelfirmaet Einar Mortensen A/S tegnekontor. I 1945 gjenopptok han sin egen praksis med kontor i Oscars gt. Oslo, som han fortsatte til sin død. W. har formgitt møbler for de fleste deler av møbelbransjen: håndverksmessig serieproduksjon, spesialtegnede unikamøbler i forbindelse med innredningsoppdrag, og industriell masseproduksjon. I 50- og 60-årene leverte han modeller til møbelbedrifter som Kleppes Møbelfabrikk A/S, H. L. Vatnes Lenestolfabrikk, A/S Aase Dreieri, Arna Bruk og Jacob Låtes Møbelfabrikk. Mest omfattende var samarbeidet med Møbelindustri IS, Egersund, en liten håndverksbedrift hvor W. i perioden 1937-64 var eneste designer. Mesteparten av hans møbelideer ble her omsatt til levedyktige modeller med langt produktliv og markedsbestandighet. W.s modeller bygger på hverandre med stadige forbedringer og forenklinger av noen få grunntemaer: det høye dekketøyskapet, pinnestolen, klaffebordet, den åpne lenestolen, slidingstolen, det elipseformede konferansebordet. Formspråket er maskulint og kraftfullt og samtidig velpleid i detaljløsningene. Et gjennomgangstrekk er en åpen og logisk konstruksjon i pakt med funksjonalismens krav om sunnhet og ærlighet på dette punkt. Stiluttrykket veksler med møblenes bruksområde fra borgerlig, finslepet eleganse i mahogny og teak til robust og enkel naturlighet i eik og furu. Armstolen tegnet til representantskapssalen i Norges Banks hovedsete (1962) og model 1068 for Aase Dreieri (1960), en moderne versjon av budalstolen, representerer de to polene i W.s produksjon.
Mange av W.s møbler virkeliggjorde Scandinavian Design-gullalderens lære ved å forene gammel håndverkskvalitet og møbeltypetradisjon, riktig materialbruk, funksjon og hjemmehygge med et moderne formspråk tilpasset tidsmessige fremstillingsmetoder. I 1947 lanserte han en serie enkle furumøbler, produsert ved Bærums Verk etter "Knock down"-prinsippet, tyve år før dette ble vanlig i norsk møbelproduksjon. Også formalt har W. vært banebrytende. Hans enkle peisstol for Aase Dreieri og den regulerbare hvilestolen med saueskinnstrekk og fotskammel for A. Huseby & Co. (1962) kan måle seg fullt ut med klassikerne i moderne svensk og dansk møbelkunst. Allerede i 1966 konstruerte W. sin første supereliptiske bordplate, før dansken Piet Hein laget sin berømte versjon. Som interiørarkitekt har W. arbeidet med utstillingsarkitektur, boliginnredning og offentlig miljø. I 50-årene skapte han to utstillingsinteriører som ble stildannende for norsk innredningskunst. Det første, Musikkrommet på Foreningen Brukskunsts høstmønstring i Kunstnernes Hus 1956, introduserte japanismen som norsk interiørstil. Kjennetegnene var lave sofabenker med løse tebord, regulerbare rislamper, gardinløse vinduer, modulsystemer og fleksible veggfaste innredninger, det siste trekket inspirert av norske bondestuer. Det andre, Stuen 1965 (vist Kunstindustrimuseet i Oslo 1959), vakte stor oppmerksomhet pga. sin modernisme. Det inneholdt bl.a. et spisebord som kunne rulles mellom kjøkken og stue. W.s modernisme omfattet også bruk av nye materialer; allerede i 1956 benyttet han kork som gulvbelegg. Som utstillingsarkitekt for brukskunstmønstringen i Kunstnernes Hus 1962 gav W. arkitektene Per og Molle Cappelen i oppdrag å lage et rom med kvistfull, ubehandlet furu som materiale for vegger, gulv, tak og møbler. 60-årenes materialromantikk preget også W.s egne innredninger. Mest konsekvent utnyttes materialkontrasten mellom rene naturprodukter som brent leire og ubehandlet furu i butikkinteriøret for Brukskunstsenteret i Basarhallene, Oslo (1968), for øvrig med en romløsning med halvetasjer og åpne strukturer, ikke ulikt W.s tidligere butikkinteriør for Narvesens Kioskkompani i Continentalkomplekset (1949, senere ombygd). Mest effektfullt utnyttes materialkontrastene i innredningen av Hypotekbankens vestibyle, Oslo. Bronse og naturstein på gulv og vegger belyses dramatisk under spot- og down-light, mens resten av romkomponentene forsvinner i et sortmalt mørke. Men W. skapte også lavmælte interiører når oppgaven var å fremheve en slående utsikt, f.eks. Norges Eksportråds representasjonslokaler i Indekshuset, Oslo, et av W.s hovedverk som interiørarkitekt. Også i syntetmaterialer har W. skapt varige formuttrykk. Hans stable- og rekkestol for Nordic Products A/S (1970) er fortsatt i produksjon. Andre rene industridesign-oppdrag er formgivning av radioapparater, vinylfliser, beslagvarer og presstøpeformer, samt tapeter og fargeskalaer for malingprodukter. I 70-årene arbeidet W. også med restaurering av verneverdige interiører, bl.a. Norges Banks hovedsete i arkitekt Hjorths jugendbygning og bankens avdelingskontor i en Linstow-bygning i Skien.
