S. tok artium 1860 og drog til Christiania for å studere medisin. Allerede under studietiden gjorde han seg bemerket som tegner av karikaturer han i 1862 offentliggjorde i Vikingen. S. hadde fra ungdommen av oppholdt seg i Setesdal om sommeren, og han begynte tidlig å samle opplysninger om stedets skikker. Han nedtegnet dikt og eventyr og tegnet av bohave, utstyr, ornamentikk og bygninger. I 1864 offentliggjorde han i Skilling-Magazin en tegning av Hylestadportalen med Sigurd Favnesbane-motivet. Illustrert Nyhedsblad gjengav 1865 og 1866 tegninger av S. fra Setesdal og i 1868 kom en illustrert avhandling i dansk Illustrert Tidende om hallingdansen. I 1866 søkte S. friplass på Eckersbergs malerskole. Konkurransetegningene bestod av illustrasjoner til P. C. Asbjørnsens huldreeventyr og Berte Tuppenhaugs fortellinger (tre av tegningene i Nasjonalgalleriet, Oslo). Tegningene viser påvirkning fra Adolph Tidemands folkelivsskildringer av figurer i interiører. Under studietiden i København hadde S. kontakt med malerne Christian Ross og Marcus Grønvold, som i likhet med S. hadde søkt seg til kunstakademiet i København for å studere figurmaleri. Med Grønvold delte S. sin interesse for den norske bondekultur. I 1869 traff S. Carl Sundt-Hansen, og ble grepet av hans ønske om å slå seg ned i Norge og utvikle et folkelivsmaleri på norsk grunn, ut fra de lærdommer han hadde tilegnet seg ute. Dette var også et program S. hadde formulert for sitt eget virke. Sommeren 1870 var S. i Setesdal på studietur. Han hadde i tankene å reise til Paris, men pga. krigen valgte han høsten 1870 å reise til Antwerpen. Han hadde da også overveid å reise til München. Våren 1870 hadde S. truffet P. C. Asbjørnsen og avtalt med ham å lage utkast til en påtenkt illustrert eventyrutgave. Fra Antwerpen sendte S. en rekke utkast til Asbjørnsen, men ingen fullførte illustrasjoner og i 1871 utkom boken uten illustrasjoner. Eventyret om Kvitebjørn kong Valemon, som var med i samlingen, hadde Asbjørnsen for øvrig fått overlevert av S. S. sendte Asbjørnsen studier til eventyrene Kvitebjørn kong Valemon, Risen som ikke hadde noe hjerte på seg, Følgesvennen, Gjete kongens harer, Krambodgutten med gammelostlasten, Mumle Gåsegg, Smeden de ikke torde slippe inn i helvete og Peik (Nasjonalgalleriet). S.' tegninger er preget av tyske forbilder i sin bruk av arabesker som innrammer hovedmotivene og gjennom sammenstillingen av flere motiver i miniatyraktig utførelse knyttet sammen gjennom arkitekturfragmenter, stiliserte blomster og snirkler. S. baserte sine arabesker på den dekorative folkekunsten han hadde studert i Setesdal. Arkitekturmotivene var også basert på forbilder fra Setesdal. I en del av tegningene viser S. sans for det burleske og groteske, som i illustrasjonene til Ekebergkongen og et forsatsblad til Gutten og Fanden, som S. hadde tegnet mens han gikk på Eckersbergs malerskole. Enkelte av S.' motiver fikk betydning for senere eventyrtegnere. Erik Werenskiold baserte sine illustrasjoner til Gjete kongens harer på S.' studier og Otto Sinding utformet eventyrslottet i Østenfor sol og vestenfor måne ut fra en skildring av en gammel storgård som S. hadde utført. Denne utformingen av slottet fikk igjen betydning for Theodor Kittelsens eventyrslott og visstnok for Holm Munthes dragestil innen arkitekturen. Som maler har S. utført realistiske studier av bygninger og landskap, som i Setesdal-tun, 1870 (Nasjonalgalleriet) og figurmotiver som i studien Sittende kvinne i Setesdal-bunad (Nasjonalgalleriet).