J. var meget musikalsk og ble fløytist i byens orkester bare 11 år gammel. Han skar i tre og kritt og kopierte portretter fra forskjellige blad, men fikk ingen veiledning eller oppmuntring. 19 år gammel, etter to-tre års utdannelse i Tyskland, overtok han farens tidligere forretning. Han laget sølvarbeider som Erik Werenskiold fant interessante. Jacob Sømme førte ham inn i kretsen av malere i Jærkolonien, med bl.a. Kitty Kielland, Eilif Peterssen, Gudmund Stenersen og Bernhard Hinna. J. reiste mye. Han var bosatt på Sørlandet, på Lillehammer, og en tid i Stavanger der han var tegnelærer ved den tekniske skolen.
J. hadde sitt gjennombrudd som kunstner med Sankthanskveld (1894, Nasjonalgalleriet, Oslo) som fikk bronsemedalje på Verdensutstillingen i Paris 1900. Han høstet anerkjennelse, ikke minst i de år hvor han stod Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne nær. Selv mente han at Wold-Torne, som han var sammen med i Paris og på stipendreise i Italia, var den som påvirket ham mest. J. kalte ham et fargegeni. Han hentet også impulser fra Frederik Collett og beundret Munch og Karsten. Senere kom han også under innflytelse av Cézanne.
J. malte med samme virtuositet landskaper, figurbilder, portretter og interiører. Hans tekniske dyktighet satte ham i stand til å skifte teknikk etter motivets art. Han kunne male med djerve, kraftige strøk, men også bruke penselen med nennsom hånd. Han var en utpreget kolorist med en særpreget fargeskala. Sankthanskveld står som et hovedverk i 90-årenes romantikk. Hans koloritt var ennå tilbakeholden, komposisjonen og stemningsinnholdet var det vesentligste. Omkring århundreskiftet hadde hans bilder ennå dype, mørke fargetoner, som f.eks. i Torvmyr (1903, Stavanger Faste Galleri) og Kone med spann på gammel gård (1903). Etter Spania-oppholdet i 1909-10 ble fargeskalaen lysere, strøkene bredere og friere. Han ble påvirket av fransk impresjonisme og hans kunst nådde et høydepunkt i årene etter 1. verdenskrig. Et opphold i Granada sammen med forfatteren Gabriel Scott fikk stor betydning. Han arbeidet seg bort fra naturalismens detaljrikdom og forenklet sin form. Et hovedverk blant hans sørlandsbilder er det monumentale Jerkholmen. J. var en fremragende portrettmaler, og portrettene av Kitty Kielland og konsul Hans L. Falck (Stavanger Handelsstands forening) er dyptpløyende karakteristikker.
J. ble tidlig mer eller mindre glemt som kunstner. Det skyldtes delvis at han gikk sine egne veier og nektet å følge nye retninger i kunsten. Med minneutstillingen i Stavanger og Oslo i 1956 ble han rehabilitert som kunstner. I Stavanger ble utstillingen en stor begivenhet, publikumstilstrømningen var overveldende. Også i Oslo vakte utstillingen stor interesse og fikk fyldig omtale.
