Alt som gutt viste C. kunstneriske anlegg, og hans mor, som selv var en habil tegner i senklassisismens form, rettledet ham. Han kan også ha fått annen veiledning i skoleårene. I Christiania ble C. kjent med den to år eldre Hans Gude, som på den tid var hjemme fra kunstakademiet i Düsseldorf. Gude, som med sine tjue år alt gikk for å være en kunstautoritet i det hjemlige miljø, så C.s evner og rådet ham til å følge sin lyst og bli maler. Sommeren 1846 drog de to ifølge med den litt eldre J.F. Eckersberg på studietur i Gudbrandsdalen, innover til Mysuseter og over til Vågå og Bøverdalen. Turen ble av stor betydning for de tre unge malerne. Tegninger og malte studier beretter om det. C. kom imidlertid ikke som de to andre til å ta høyfjellet opp som motiv. Midt i september kom C. og Eckersberg tilbake fra Vågå. Høsten 1846 reiste C. sammen med sine to kamerater til Düsseldorf, hvor han ble elev ved kunstakademiet. Her ble han til 1850, bortsett fra vinteren 1848–49, da han som andre norske kunstnere holdt seg i Christiania, og sommermånedene, da han ferierte og arbeidet hjemme på Holden. Sommeren 1847 var C. en tur til Sogn og Hardanger med lengre opphold i Ulvik, hvor han også møtte en gruppe tyske Schirmerelever, August Becker, Georg Saal og August Wilhelm Leu. C. har hatt stor respekt for Schirmer, som skal ha vært en fremragende underviser, og som synes å ha fattet interesse for sin norske elev. C. oppholdt seg under sitt opphold i Rhinbyen også blant de skandinaviske kunstnerne og det er grunn til å tro at Gude har hatt innflytelse på hans utvikling. Studiereiser utover dette kom ikke C. til å foreta.
C. hører helt ut til Düsseldorfskolen i dens norske forgrening. Blant de norske malere omkring midten av 1800-årene blir han stående som en uvanlig høyt begavet og tidlig moden og personlig kunstner.
C. vokste opp under de beste forhold. Han hadde ikke økonomiske bekymringer eller sosiale hindringer for sine kunstnerplaner. På Holden levde han i en harmonisk familiekrets og i en natur som betydde alt for ham. Han streifet omkring og tegnet og malte, gjerne ifølge med en eller to søstre. Han ble familiens sentrum, avholdt for sitt åpne, elskelige gemytt. Han var musikalsk, elsket blomster og frodig vegetasjon, gjerne av litt eksotisk karakter. Han fikk venner overalt.
C.s mange brev både hjem og til vennen Vilh. Nicolaysen er viktige for forståelsen av hans karakter og kunstneriske utvikling. De er blitt meget forskjellig vurdert. Det er kanskje riktigst å oppfatte dem som meget impulsive og uhøytidelige betroelser til hans nærmeste. De kan virke barnslige og ikke utpreget reflekterte, men de kan også gi uttrykk for en intens naturopplevelse og gi oss kontakt med C.s landskapskunst.
Om C.s forhold til kunstakademiet i Düsseldorf vet vi lite. Han er ikke oppført i elevlistene, men akademiets direktør, von Schadow, omtaler ham senere som elev. C.s tegninger viser at han har fått undervisning i figurtegning, og etter tradisjonen skal han også ha besøkt akademiets aktklasse. Avgjørende for hele hans utvikling og i stor grad bestemmende for C.s landskapskunst ble J.W. Schirmer. Det "ideale" landskap, det komponerte landskapsmaleri med vekt på en fast oppbygning av bildet, gir mye av grunnlaget for C.s kunst i den tid han maler sine store skogbilleder. Schirmer var også en fin studiemaler. Hans friske småbilder kan ha betydd noe for C. og hans venner når de streifet omkring i omegnen av Düsseldorf, som enda var rik på vakker, uberørt natur. En rolle spilte i denne tid den radikalere Andreas Achenbach, hvis bredere, mer maleriske form tiltalte de unge. Achenback fikk betydning for norsk kunst bl.a. fordi han tidlig hadde reist i Norge og gjorde landets natur kjent ved sine effektfulle skildringer av fjell- og fjordpartier. Som mange av sine jevnaldrende ble C. ikke uberørt av denne landskapskunst.
C.s arbeider de første årene virker forsiktige, bundet i en litt pillen utførelse. Men det kan samtidig være stor følsomhet i disse småbildene fra hjemstedet og fra hans studietur til Hardanger og Sogn 1847, både i lysets spill og fargen i fjell, vann og løv. Helt ensartet er ikke denne kunst, og C. skal selv ha vært tynget av en kamp mellom konvensjon og de nye strømninger han møtte. Gude var ikke i tvil. "Med C. gaaer det ypperlig" skrev han våren 1848, "der har jeg dog seet ganske godt, hvad der boede i ham; han vil ogsaa snart vise det." Det lange oppholdet hjemme i 1848–49, det varte mye over et år, setter et skille i C.s utvikling. Da han igjen kom til Düsseldorf søkte han mer mot den nye retning med den friere maleriske form. Utover våren maler C. de første bilder som fullt ut bærer hans preg. Det er de romantiske bildene som henter sitt motiv fra skogene omkring Holden og Norsjø. Omslaget i C.s kunst ble det reagert på. I 1848 og 1849 hadde Kunstforeningen i Christiania kjøpt bilder av C. (kjøp også 1851), men da det temmelig fantastiske Kvernhus i 1850 kom til foreningen, vakte det den dominerende smaksdommer, J.S. Welhavens, uvilje "vrøvle saadant Galimatias sammen". Det førte til oppgjør mellom dikteren og Hans Gude, som gikk inn for C.s kunst, selv om også han fant Kvernhusbildet fantastisk. Det er i sine to siste leveår, 1850–52, C. når kunstnerisk modenhet og maler sine betydningsfulle bilder. Han finner en form som uttrykker hans billedfantasi, og når fram til en koloristisk rikdom som er ukjent hos de andre norske düsseldorfere. C. bygger her på de mange ypperlige studiene fra somrene 1850 og 1851 på Holden, særlig da den siste sommeren. De dype mosegrønne, brune og grå tonene i bratte klippesider, vasstrukken mark og råtnende trestammer inne i skogtykningen eier en merkelig fylde og klang. C. søkte sine motiver i det bortgjemte, uryddige terrenget med vindfall og småtjern, en slags urskog, enn i de vide utsyn som ble vanlige i tiden. Han elsker de gamle svære furuene, gjerne det visnete treet i silhuett mot himmelen. I skogen fråtser han i "Nordenvind og Solskin og gode store Furuer til Morgen, Middags og Aftensmad" som han skriver, og "syndede med Myrhuller og raadne Stammer og andet Griseri og Søle". C.s større malerier er bygd over et bestemt landskapsmotiv. Han ynder det store format, men han omformer motivet, bygger det videre ut med sine studier og gir det en pompøs og storstilt form. Bildet blir en naturfantasi og når i hans siste verk en forenklet, symbolsk karakter. Han har selv sagt om et av sine arbeider: "Det er 3 Alen langt og tilsvarende høit og forestiller en stor fladstrakt Skov hvor Baggrunden delvis er indhyllet i Regn og Tordenskyer der bedække hele Luften. På den ene side strækker Skoven sig hen imod Forgrunden, hvor en Gruppe af flere uddøede Furuer i knaldende Solskin staar som Skeletter mod den mørke Uvejrsluft. Under gruppen er et lille Kjærn som de spejle sig i og som kommer lige hen i Forgrunden hvor Alt er Siv og Morads, der ligger fuldt op af raadne Stammer og mosede Stene". Det er som en beskrivelse av det bilde fra 1851 som han solgte til Lichtensteingalleriet (nå på Holden). Enda i 1851 maler C. det idylliske Utsikt over Norsjø, et nennsomt malt og fint komponert aftenlandskap. Og det ene av de malerier han signerte 1852, Skogtjern, (Nasjonalgalleriet, Oslo) er tross sine kronglete furuer blitt en fredelig idyll som ligger nær tidens ordinære romantikk. Vinteren-våren 1852 har C. fullført, foruten Skogtjern og det nevnte Svarttjern, Møllefossen, og Foss i nedre Telemark (Nasjonalgalleriet), og han hadde stående uferdig Utdøende urskog (Nasjonalgalleriet). Også andre bilder, som vi i dag ikke kjenner, må C. ha malt i sine siste par leveår. Hans mest helstøpte verk er etter manges mening Foss i nedre Telemark. Det eier den fyldige koloritt, den svulmende, festlige form og de dramatiske poeng som karakteriserer C.s kunst i lykkelige stunder.
C. gikk for å ha et lyst og muntert sinn. Men i hans siste år kom det utvilsomt inn trekk av melankoli, og i hans maleri en kretsing omkring døende natur, som kan nærme seg det makabre. Det kan være en sammenheng mellom C.s svingende stemninger og hans maleri. Våren 1852 var C. lenge syk og arbeidsudyktig. Han hadde tidligere iblant vært plaget av smerter i magen, og det var av en svulst i magen han døde i juli 1852. Man kan ikke se bort fra at denne sykdommen har forårsaket visse svingninger i C.s kunst det siste året. (Forfatteren kan imidlertid ikke opprettholde de psykologiserende betraktninger han har kommet med i sin bok om C.)
Utdøende urskog som stod uferdig på staffeliet ved C.s død, er blitt oppfattet som et slags kunstnerisk testamente og symbol på hans skjebne. En radikalt forenklet og konsentrert komposisjon der en furu løfter seg mot aftenhimmelen fra en uryddig, utdødd skog av styrtede stammer, stubber og vannsig mellom kantete klipper. I de mer gjennomførte delene har bildet koloristisk mesterlige partier. Nær C.s landskapskomposisjoner står en rekke ypperlige tegninger over skogsmotiver, hvorav flere med særlig virkningsfull anvendelse av lavering og lett akvarell i et fint lysspill.
C. blir oppfattet som det rikeste talent blant de eldre norske düsseldorferne, men hans korte arbeidstid som selvstendig kunstner kunne ikke gi ham den posisjon som hans samtidige Hans Gude og Adolph Tidemand nådde. Nasjonalgalleriets gode samling av C.s kunst og senere utstillinger av hans verk har ført ham fram i første rekke i det 19. århundrets norske kunst. C. fikk betydning for enkelte landskapsmalere som Morten Møller og Erik Bodom. Den siste delte en tid atelier og bolig med C. i Düsseldorf og var på studiebesøk hos ham sommeren 1851. Men begge disse kunstnere utnytter skogromantikken til stereotyp rutine. Om C.s forhold til en annen stor begavelse i vår landskapskunst, Lars Hertervig, og hans mulige betydning for Hertervigs utvikling, vet vi i virkeligheten lite.
C. ble gravlagt i Düsseldorf. Hans levninger er senere ført hjem til Norge.
