U. stod fram i begynnelsen av 1940-årene som en av de yngre Georg Jacobsen-elever. Gjennom hele sin produksjon har han holdt fast ved Jacobsen-skolens grunnleggende prinsipper for billedbygging, men etter hvert i mindre skjematisk form. U. utmerket seg tidlig som kolorist med sans for fargens artistiske muligheter og har vært mer opptatt av bildets maleriske verdier enn av idé og innhold. U. maler figurbilder, landskaper og stilleben. Særlig har han vært interessert i til dels store komposisjoner av mennesker i landskap eller også interiør, hvor figurene fremstår som en del av omgivelsenes fargemessige og formale helhet. Mor og barn (1945) er konstruert over Jacobsen-skolens system av rette vinkler, sirkler og elipseformer. Ved forskyvninger og gjentagelser av disse fremkommer inntrykk av volum og bevegelse. Samtidig skaper de forskjellige fargeplan virkning av rom i billedflaten. Koloritten består av blussende røde og gule farger mot ulmende blått. Anna og barnet hennes (1946, Nasjonalgalleriet, Oslo) er kraftigere og tettere i fargen. Landskapet har en grunntone av dypt blått, aksentuert i kvinnens blåblomstrete kjole og satt i forhold til et rikt register av andre mettede farger. I det kaleidoskopiske fargemylder i Høst (1949, Trøndelag Kunstgalleri) er den sentrale figurgruppen blitt en samstemt del av landskapsopplevelsen. U. har også malt figurbilder med en enklere koloritt, som i Gartneren (ca. 1950), med fine spenninger mellom sterkt lysende grønt og rolig blått, og Markedsdag i St. Tropez (ca. 1950), som domineres av en grålig tone med momenter av jordfarger og kjølige blå nyanser. Fra 1958 har U. dessuten malt en del religiøse figurmotiver, bl.a. Nadverden, De 30 sølvpenger, Judas Iskariot og Golgata. Fram til 1958 hentet U. sine landskapsmotiver fra Gudbrandsdalen, hvor han var bosatt det meste av året. I 1958 flyttet han til Grimstaddistriktet, og hans bilder ble heretter mer preget av kyststrøk og badeliv. Landskapsbildene hans har et sterkt forenklet formspråk, ofte med kraftige kontrasterende fargeklanger, men i flere bilder også med en behersket dus koloritt, bl.a. i vinterlandskaper med et eller to trær. I midten av 60-årene viste U.s bilder tendenser til abstraksjon i retning av geometriske plan med sorte konturer, flere med fine lysvirkninger som Lysning fra havet og Lek på stranden (begge 1965-67). Samspillet i flater og linjer gav av og til bildene en dekorativ, teppeaktig karakter. Fra 70-årene har U. gått tilbake til et formspråk med større bakgrunn i direkte naturopplevelser og med mer vekt på sol- og lysvirkninger enn tidligere.
Fra de tidligste bilders gråtoner eller jordfarger har U.s koloritt utviklet seg til en karakteristisk bruk av spesielt rustrødt, blått og grønt. Siden 1945 har han særlig vært inspirert av Pierre Bonnards koloritt og senere også av fargene i norsk treskurd og teppetradisjon. Til tider har han tatt hele fargeregisteret i bruk, fra lysende mineralfarger til dempede jordfarger, ofte med stor valørrikdom. I 1950-årene brukte han også sterke innslag av lakkrødt, dekkgrønt og sinober. I enkelte store lerreter kan fargegleden skape en viss motsetning mellom en tilnærmet naturalistisk figurtegning og et ikke-naturalistisk fargevalg, eller de kraftige og robuste malerstrøk kan gjøre komposisjonen uklar. U. setter gjerne fargen på i atskilte flekker over den dominerende fargen, som tildekkes, forskyves og får konkurranse av andre nærliggende toner, for så å flamme opp i full styrke. U.s best gjennomarbeidede malerier får på denne måten et ulmende koloristisk liv.
