P. hørte til de malere som fikk sin avgjørende utvikling under Matisse-elevene Axel Revold, Henrik Sørensen og Jean Heiberg. Han beholdt gjennom hele sin produksjon et fast utgangspunkt i det figurative flatemaleri, preget av en personlig koloristisk oppfatning av de naturalistiske motiver. P. malte hovedsakelig landskaper, men også figurkomposisjoner og portretter. Landskapsmotivene var som oftest hentet fra Asker og Bærum, og preget av østlandsnaturens harmoniske linjer, med jorder og utmark, gløtt av fjorden og skogkledde åser. Enkelte bilder er stillferdig berettende, som Den nye kua (1940), De unge (1949), Stabekk musikanter og Musikanten (begge vist 1958). P.s portretter var uttrykksfulle og velkomponerte, med vekt på fordelingen av lys og skygge. Han valgte også i landskapsbilder helst motiver med sterk kontrast mellom lys og skygge, gjerne sett mot solen. Størstedelen av billedflaten er fylt med grovt skisserte naturelementer. Bildene er malt med brede, djerve strøk og til dels sterke konturer, og koloritten er variert, men med hovedvekten på gult, oransje, brunt og kraftig blått.