Mens G. gikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, arbeidet han en tid på Georg Andreas Heggelunds keramiske verksted i Kristiania, som etter 1916 ble drevet av enken. Han virket 1916-17 også ved det keramiske eksperimentverksted Dansk Kunst, hvor bl.a. Jais Nielsen var med. Senere assisterte han Domenico Erdmann ved restaurering av dekorasjoner og utstyr i gamle norske kirker. G. debuterte på Høstutstillingen 1920 og deltok fram til 1925 med mindre skulpturer, særlig i tre. Hans statuetter viste sterk sans for det dekorative med et islett av orientalisme. For Porsgrunds Porselænsfabrik modellerte han 1927 figurene Skogprinsesse, Sittende Dame, og Vebner som i kvinneskikkelsene omdanner inntrykk fra Kai Nielsens småskulpturer i en elegantere, mer behersket form. Soklenes dekor er lett og presiøs. G. tegnet også utkast for Egersunds Fayancefabrik før 1932. Typisk for 1920-årenes stilsøken er også kartongen til billedteppet Julenatt, vevd av Sigrid Mohn, hvor det er nedfelt inntrykk fra Revolds fresker i Bergens Børs.
G. var fra 1920 til 1928 tegner for Den norske Husflidsforening, og en lang rekke utkast til tepper, løpere og puter er fra hans hånd, med stilinnslag fra senjugend og Art Deco. Han tegnet 1926 foreningens varemerke og gjorde modeller for tegneundervisningen i folkeskolen. I konkurransen om emblem for Aker herred seiret han foran Gerhard Munthe. 1930-årene bød på større dekorative oppgaver, i første rekke utsmykning av restaurant Regnbuen med glassmalerier, innfelte figurer i gulv og vegger, metallarbeider, tepper osv. Stilen var kraftigere enn i 1920-årene og preget av funkis. Foruten intarsiaarbeider til møbler i Norges Rederforbund utførte han relieffer i sandblåst glass i samme stil til Knut Knutsens kontorbygg, Haugesund, Andresens Bank, Oslo og Norsk rikskringkasting, ved siden av dekorative arbeider i tre og marmorstukk. For seg selv står utkastet Samhold til konkurransen om monument for arbeiderbevegelsens pionerer i Oslo i 1937, med to menn hånd i hånd på toppen av en pilar. G. fikk en av de fem premier, men oppgaven ble senere gitt til en av de andre premievinnerne, Per Palle Storm.
Etter krigen orienterte G. seg i en helt ny retning. Fra 1950 viste han på flere separatutstillinger skulpturer i keramisk materiale, som vakte oppsikt på grunn av deres modernistiske karakter med til dels negative volumer og surrealistiske innslag. Han ble en av de første som brøt med den naturalistiske tradisjon i norsk skulptur og lot seg påvirke av for lengst etablerte strømninger fra Europa. Den dekorative holdningen viker for en sterk ekspressivitet, som i Rimfakse (chamotte, 1950) og Sønnetapet (malt gips, 1952). I mange av skulpturene er en polykrom glasur et vesentlig virkemiddel. Etter hvert dempes ekspressiviteten for en enklere, mer avklaret helhet, f.eks. i Nornene (chamotte, 1960). Helt nonfigurativt er et trerelieff i Televerkets bygg, Oslo (1962). Større dekorative oppgaver i 1960-årene er løst på en sikker, noe konvensjonell måte, som den 30 m lange keramiske frise for Telekommunikasjonenes administrasjonsbygning i Geneve (1961).
