T.s livshistorie, hans tragiske skjebne som kunstner og hans syn på sin egen kunst fremgår av hans mange forgjeves søknader om Statens stipend fra 1903 til 1928. I 1903 skrev Chr. Krohg i en anbefalingsskrivelse: "Hr. Thornams Begavelse er efter min Mening af den Art, at han gaar sin Berømmelse imøde". T. nevnte alt i 1908 sine anlegg for dekorativ stilkunst og kom stadig tilbake til ønsket om å utdanne seg i freskoteknikk. Han var imidlertid bittert klar over at hans personlige kunstsyn stod utenfor alle tidens retninger. T. ville ikke bruke "tyske eller franske briller", sett med tidens autoriserte kunstoppfatning var han en avviker. Jappe Nilssen skrev i 1913 at for T. var ikke fargen det avgjørende, han var ikke maler i den eksklusive forstand som sine samtidige. Nilssen så ham som en kunstner med sjeldne betingelser for det dekorative og forslo at man gav ham en stor, høyreist kirke hvor han kunne dikte bildene inn ut fra sitt eget drømmende sinn. T. tilhørte en litterær, symbolistisk stilretning med hang til mystikk. En fremmedartet, nesten østerlandsk fantasi kom til uttrykk i en rekke fantasikomposisjoner som Regnbuen og Havfrue.
T. var en meget benyttet illustratør, og i en rekke bøker viser han sin sans for kulturhistorie. Sin tegnestil valgte han etter emnet, f.eks. i Chr. Gierløff: Tobakkens Krønike (1928). Spredt rundt i teksten som små vignetter fins her helt saklige, nitid utførte illustrasjoner. T. arbeidet som reklametegner ved Tiedemann. Tekster som taler til hans rike fantasiliv, har i særlig grad inspirert ham. For Brødrene Grimms Eventyr synes han i beskjeden målestokk å ha spilt samme rolle som Werenskiold overfor folkeeventyrene: for norske barn er T.s skikkelser blitt stående som de gyldige. Hans illustrasjoner til H. C. Andersens Eventyr, 1926/27 i strekklisjé, holder høy kvalitet. Den forfatter som synes å ha stått ham nærmest i lynne, er Gabriel Scott. I illustrasjonene til Det flyvende bord, 1905, får hans fantasi og humoristiske sans fritt spillerom. Et hovedverk er illustrasjonene til Scotts legende Det gyldne evangelium, 1927. T.s boksider har fin oppbygning, til dels omgir han tegningene med en ornamental ramme i jugendstil. Det hender likevel at trykkteknikken ikke yter tegningene full rettferdighet. Hans pennetegninger er tettet med skravering, ofte i ruter, noe som til dels utvikler seg til manér.
