Arne Walentin

W. begynte som assistent ved malersalen på Det Norske Teatret 1931, ble sjef for malersalen 1941 og teatrets faste scenograf fra 1945. Da W. begynte sin utdannelse ved teatret var den realistiske tradisjon fremdeles dominerende i norsk teaterkunst. Impulser fra utenlandske teatermalere og scenografer var imidlertid begynt å gjøre seg gjeldende. Blant annet hadde Oliver Nerland i 1920-årene brakt med seg inntrykk fra Gordon Craigs monumentale sceneløsninger i USA og London. Russeren Alexey Zaitzow, som bosatte seg i Norge, hadde gitt eksempler på funksjonalisme og symbolsk fargebruk. De oppsetninger W. laget dekorasjoner til i årene før 1940 var under regi av Knut Hergel, som var en teatermann med ønske om å arbeide seg bort fra det tradisjonelle teaterbilde. Etter krigen samarbeidet W. dessuten med Agnes Mowinckel og Hans Jacob Nilsen. I sine dekorasjonsarbeider mottok W. også impulser fra andre teatermalere som Per Krohg, svenskene Sven Erixon og Stellan Mörner og instruktørene Alf Sjöberg og Olof Molander. Med sistnevnte samarbeidet han flere ganger på Det Norske Teatret. Ved siden av grundige studier av teaterteori, dramatisk litteratur og teater-, kunst- og kulturhistorie, danner disse faktorene grunnlaget for W.s allsidige talent som scenograf. I tre av sine scenografiske arbeider, Eugene O'Neills Anna Christie (1951), Tarjei Vesaas' Bleikeplassen (1953) og August Strindbergs Gustav Vasa (1957), har han dessuten hatt ansvaret for regien. W. har hele tiden vært fast knyttet til Det Norske Teatret, men har også hatt gjesteoppgaver ved Folketeatret, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Studioteatret, Riksteatret, Rogaland Teater, Norsk Operaselskap og Den Norske Opera, og i tillegg oppdrag i Sverige, Danmark, Finland, Tyskland og Skottland. Hans scenografiske produksjon består av ca. 260 arbeider, fra antikke dramaer til moderne musicals. Allerede i 1935 hadde han som sin første selvstendige oppgave å utarbeide kostymene til Olav Hoprekstads Jarlen. I 1937 debuterte han som selvstendig teatermaler med Såmenn av Jean Giono, og laget her et enkelt rom hvor et stort mektig tre var synlig gjennom bakveggen og gjennom skiftende belysning gav uttrykk for stykkets element av naturmystikk. Til Shakespeares Lystige koner i Windsor (1938) brukte han ikke-realistiske, naivistiske og frodige scenebilder i kraftige farger, på linje med retninger innen moderne europeisk teater. Andre Shakespeare-oppsetninger var Ein midtsumarnattsdraum (1948) med en overveldende bruk av lys og farger i skogsscener av eksotisk prakt, og Othello (1966) og Hamlet (1967), hvor han anvendte delvis stående dekorasjoner i enkle, monumentale former og delvis skiftbare elementer i både realistiske og stiliserte utførelser. W.s første oppgave med et drama fra antikken var Sofokles' Antigone (1945). Teatret brukte her Casinos moderne lokaler, og dreiescenen ble bygd om til en klassisk enkel palassfasade. Dekorasjonene ble bundet sammen ved hjelp av trapper og plan i forskjellige høyder. Til Sofokles' Kong Oidipus (1957) og Euripides' Medea (1963) utarbeidet W. dekorasjonene etter primitiv, før-mykensk tid, med enkelte innslag av monumental dekor. Tormod Skagestads trilogi om Kristin Lavransdatter (årene 1953-63) ble spilt i scenebilder som både gjengav et autentisk norsk middelaldermiljø og var stemningsskapende og maleriske. W. velger ofte tidstypiske arkitekturelementer og fremhever eller forenkler dem etter sceneskapende og dekorative behov, som f.eks. til Maxwell Andersons stykke om Henrik VIII og Anne Boleyn, Dronning i tusen dagar (1971), hvor noen grå buespenn dannet en virkningsfull bakgrunn for kostymene. W. har også laget tidstypiske scenebilder som de realistiske interiører til Anton Tsjekhovs stykker, miljøskapende dekorasjoner til Garcia Lorcas dramaer og fantasifulle og stilriktige Dalarne-miljøer til Rune Lindströms Himmelspelet (1957). W. tok meget tidlig i bruk projeksjoner (store lysbilder brukt på halvsirkelformet skjerm), som ved en rekke oppsetninger har vært hans viktigste og mest artistiske virkemidler. Til Henrik Ibsens Peer Gynt (1948) skapte han 32 hurtig skiftende scenebilder ved hjelp av et utvalg motiver fra natur og kunst, gjengitt todimensjonalt av projeksjonene som bakgrunn for de plastisk oppbygde, forenklede dekorasjoner. Ved en senere oppsetning i 1962 (Internasjonal kritikerpris 1963) brukte han lavt, lett foranderlige oppbygg på selve scenen. Projeksjonsteppet i bakgrunnen hadde denne gangen en mer abstrahert, dels dekorativ og dels symboliserende funksjon. I Ibsens Brand (1953) ble projeksjonsteknikken brukt til å skape en sterkt realistisk illusjon av storm og uvær i vill natur. W. har også brukt teknikken til f.eks. å fremheve det drømmeaktige i Strindbergs Til Damaskus (1969, Kritikerpris 1970) og betone kontrastene mellom det fantasifulle og det dagligdagse i samme forfatters Eit draumspel (1965). I et moderne stykke som Gitrene av Finn Carling (1967), oppnådde han et romlig inntrykk ved å bruke helt abstrakte projeksjoner som bakgrunn for oppstilte gitterfragmenter i metall. Gjennom sine 55 år ved Det Norske Teatret har W. vært med å befeste teatrets sterke posisjon både innen norsk teater og i internasjonal sammenheng. Han er dessuten den i Norge som i sterkest grad har ført teatermaleriet over i scenografien, ikke minst ved å bruke lyset som formende element.