Liv og virksomhet

W. begynte som assistent ved malersalen på Det Norske Teatret 1931, ble sjef for malersalen 1941 og teatrets faste scenograf fra 1945. Da W. begynte sin utdannelse ved teatret var den realistiske tradisjon fremdeles dominerende i norsk teaterkunst. Impulser fra utenlandske teatermalere og scenografer var imidlertid begynt å gjøre seg gjeldende. Blant annet hadde Oliver Nerland i 1920-årene brakt med seg inntrykk fra Gordon Craigs monumentale sceneløsninger i USA og London. Russeren Alexey Zaitzow, som bosatte seg i Norge, hadde gitt eksempler på funksjonalisme og symbolsk fargebruk. De oppsetninger W. laget dekorasjoner til i årene før 1940 var under regi av Knut Hergel, som var en teatermann med ønske om å arbeide seg bort fra det tradisjonelle teaterbilde. Etter krigen samarbeidet W. dessuten med Agnes Mowinckel og Hans Jacob Nilsen. I sine dekorasjonsarbeider mottok W. også impulser fra andre teatermalere som Per Krohg, svenskene Sven Erixon og Stellan Mörner og instruktørene Alf Sjöberg og Olof Molander. Med sistnevnte samarbeidet han flere ganger på Det Norske Teatret. Ved siden av grundige studier av teaterteori, dramatisk litteratur og teater-, kunst- og kulturhistorie, danner disse faktorene grunnlaget for W.s allsidige talent som scenograf. I tre av sine scenografiske arbeider, Eugene O'Neills Anna Christie (1951), Tarjei Vesaas' Bleikeplassen (1953) og August Strindbergs Gustav Vasa (1957), har han dessuten hatt ansvaret for regien. W. har hele tiden vært fast knyttet til Det Norske Teatret, men har også hatt gjesteoppgaver ved Folketeatret, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Studioteatret, Riksteatret, Rogaland Teater, Norsk Operaselskap og Den Norske Opera, og i tillegg oppdrag i Sverige, Danmark, Finland, Tyskland og Skottland. Hans scenografiske produksjon består av ca. 260 arbeider, fra antikke dramaer til moderne musicals. Allerede i 1935 hadde han som sin første selvstendige oppgave å utarbeide kostymene til Olav Hoprekstads Jarlen. I 1937 debuterte han som selvstendig teatermaler med Såmenn av Jean Giono, og laget her et enkelt rom hvor et stort mektig tre var synlig gjennom bakveggen og gjennom skiftende belysning gav uttrykk for stykkets element av naturmystikk. Til Shakespeares Lystige koner i Windsor (1938) brukte han ikke-realistiske, naivistiske og frodige scenebilder i kraftige farger, på linje med retninger innen moderne europeisk teater. Andre Shakespeare-oppsetninger var Ein midtsumarnattsdraum (1948) med en overveldende bruk av lys og farger i skogsscener av eksotisk prakt, og Othello (1966) og Hamlet (1967), hvor han anvendte delvis stående dekorasjoner i enkle, monumentale former og delvis skiftbare elementer i både realistiske og stiliserte utførelser. W.s første oppgave med et drama fra antikken var Sofokles' Antigone (1945). Teatret brukte her Casinos moderne lokaler, og dreiescenen ble bygd om til en klassisk enkel palassfasade. Dekorasjonene ble bundet sammen ved hjelp av trapper og plan i forskjellige høyder. Til Sofokles' Kong Oidipus (1957) og Euripides' Medea (1963) utarbeidet W. dekorasjonene etter primitiv, før-mykensk tid, med enkelte innslag av monumental dekor. Tormod Skagestads trilogi om Kristin Lavransdatter (årene 1953-63) ble spilt i scenebilder som både gjengav et autentisk norsk middelaldermiljø og var stemningsskapende og maleriske. W. velger ofte tidstypiske arkitekturelementer og fremhever eller forenkler dem etter sceneskapende og dekorative behov, som f.eks. til Maxwell Andersons stykke om Henrik VIII og Anne Boleyn, Dronning i tusen dagar (1971), hvor noen grå buespenn dannet en virkningsfull bakgrunn for kostymene. W. har også laget tidstypiske scenebilder som de realistiske interiører til Anton Tsjekhovs stykker, miljøskapende dekorasjoner til Garcia Lorcas dramaer og fantasifulle og stilriktige Dalarne-miljøer til Rune Lindströms Himmelspelet (1957). W. tok meget tidlig i bruk projeksjoner (store lysbilder brukt på halvsirkelformet skjerm), som ved en rekke oppsetninger har vært hans viktigste og mest artistiske virkemidler. Til Henrik Ibsens Peer Gynt (1948) skapte han 32 hurtig skiftende scenebilder ved hjelp av et utvalg motiver fra natur og kunst, gjengitt todimensjonalt av projeksjonene som bakgrunn for de plastisk oppbygde, forenklede dekorasjoner. Ved en senere oppsetning i 1962 (Internasjonal kritikerpris 1963) brukte han lavt, lett foranderlige oppbygg på selve scenen. Projeksjonsteppet i bakgrunnen hadde denne gangen en mer abstrahert, dels dekorativ og dels symboliserende funksjon. I Ibsens Brand (1953) ble projeksjonsteknikken brukt til å skape en sterkt realistisk illusjon av storm og uvær i vill natur. W. har også brukt teknikken til f.eks. å fremheve det drømmeaktige i Strindbergs Til Damaskus (1969, Kritikerpris 1970) og betone kontrastene mellom det fantasifulle og det dagligdagse i samme forfatters Eit draumspel (1965). I et moderne stykke som Gitrene av Finn Carling (1967), oppnådde han et romlig inntrykk ved å bruke helt abstrakte projeksjoner som bakgrunn for oppstilte gitterfragmenter i metall. Gjennom sine 55 år ved Det Norske Teatret har W. vært med å befeste teatrets sterke posisjon både innen norsk teater og i internasjonal sammenheng. Han er dessuten den i Norge som i sterkest grad har ført teatermaleriet over i scenografien, ikke minst ved å bruke lyset som formende element.

Familierelasjoner

Sønn av

  • Nancy Elisabet Andersson
  • Johan Walentin

Gift med

  • Else-Marie Konstad
  • Oslo, 1945 med Emy Bergh (f. 1918)

Bosatt (pr 1982-1986)

Oslo.

Utdannelse

Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1931-38; assistent hos Ola Cornelius, malersalen ved Det Norske Teatret 1931-41; Bjarne Engebrets malerskole 1942-44.

Stipender, reiser og utenlandsopphold

Houens legat for artistiske dekorasjonsmalere 1939, -50, -53; Statens reisestipend 1960; Det Norske Teatrets stipend 1963, -83; Studiereiser til Tyskland, Frankrike og England 1939; Polen 1963; flere reiser til Stockholm og Göteborg.

Stillinger, medlemskap og verv

Assistent malersalen Det Norske Teatret fra 1931, sjef malersalen fra 1941, fast teatermaler fra 1945; Medlem Norske Teatermalere; Norske Scenografer, formann 1955-65.

Priser, premier og utmerkelser

Unge kritikeres pris Nationenes Teater, Paris 1963 (for H. Ibsen: Peer Gynt, 1962); Norske teaterkritikeres pris 1970 (for A. Strindberg: Til Damaskus, 1969).

Offentlige arbeider

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

  • Teaterdekorasjoner årene 1935-77 se Ness, T. (red.): Arne Walentin, teatermålar og scenograf, Oslo 1978, s. 103–112 (samlet oversikt)
  • Det Norske Teatret etter 1977: P. Sundvor: Kurdarspel, B. Brecht: Heilage Johanna frå slaktehuset (1978)
  • A. Buero Vallejo: Stiftelsen, A. Tsjekhov: Kirsebærhagen (1979)
  • A. Pleijel: Kollontaj, Wiers-Jenssen, H.: Anne Pedersdotter (1980)
  • O. Braaten: Ungen, ds.: I godt selskap (1981)
  • Aa. Olavson Vinje: Ein Hippie frå Telemark, S. Undset: Kransen (1982)
  • A. Garborg: Læraren, M. Benedotti: Pedro og kapteinen (1983)
  • T. Skagestad: Det stig av hav (1984) og ds.: Skipper nest Gud (1985).
  • Teatermuseum, Oslo
  • Universitetsbiblioteket, Oslo
  • Institutt för Dramaforskning, Lund

Utstillinger

Kollektivutstillinger

  • Norske scenografer, 1939
  • Scenografi, 1950
  • Scenografi, 1975
  • Norske teatermalere av i dag, 1962
  • Scenografi, 1963
  • Norske teatermalere og Henrik Ibsen, 1966
  • Norwegische Ibsendekorationen aus den letzten Jahren, 1967

Litteratur

  • Det Norske Teatret femti år 1913-1963, 1963, register
  • Kunst og Kultur register 1910-67, 1971, s. 257
  • Aschehougs konversasjonsleksikon, 1972, bd. 19, spalte 930
  • Kunst og Kultur, 1975, s. 199
  • Scenografi, 1975, katalog [u.nr.] Kunstnernes Hus
  • Arne Walentin, teatermålar og scenograf, 1978
  • Norsk Biografisk Leksikon, 1978, bd. 18, s. 286–94
  • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 1981, bd. 12, s. 531