grafiker og maler

Arne Kavli

Faktaboks

Født
27. mai 1878
Fødested
Bergen
Død
23. september 1970
Dødssted
Oslo
Alternative navn
Kavli, Arne Texnes

Landskap fra Jæren, antagelig 1899. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Selvportrett, 1898. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Jær-kone, 1899. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Sommerinteriør, antagelig 1933. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Ung dame, 1910. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Sin første utstilling holdt K. allerede som 17-åring i 1895 i Bergens Kunstforening. Året etter debuterte han på Høstutstillingen med bildet Regn. Hans første bilder var ikke, som det gjerne hevdes, nyromantiske, men naturalistisk oppfattede landskapsstudier i en grov, impresjonistisk teknikk. Med Orre-elven, Jæren (1895) grep han fatt i et motiv som snart skulle gjøre ham til en av våre fremste skildrere av Jærens storslagne natur. Bak den brede elven med steiner og marehalm langs bredden, tegner et gårdsanlegg seg mot dyp bakgrunn og høy himmel. Spredte hus og fjerntliggende fjell skimtes langt borte.

K.s talent var stort, men familiens økonomi slett. En rekke bergensborgere med Christian Michelsen i spissen skillinget sammen til en utenlandsreise. Etter studieopphold i Nederland og København, fikk K. sitt virkelige gjennombrudd, og nå som en av våre mest fremtredende nyromantikere. I 1899 ble hele syv bilder antatt til årets Høstutstilling, og i de etterfølgende tre årene fikk han antatt til sammen sytten bilder.

Det var først og fremst portretter og landskaper han interesserte seg for, og som oftest var motivene fra Jæren. Formspråket var preget av tidens syntetisme, hvor naturens former sammenfattes i store, forenklede flater. Linjene bølger melodisk gjennom landskapet og fargene harmoniseres i forfinede klanger av grønt og jordbrunt. Motivene fant han gjerne i skumringstimen. Jærland (1899, Nasjonalgalleriet, Oslo) er malt mens lav kveldssol kaster gyldne stråler inn i et øde slettelandskap. Åkrene er blitt tunge og fuktige i fargen. Steingjerdene slynger seg i myke buer gjennom uendeligheten, mens hvite husgavler fanger den siste rest av dag før skumringen. Det samme bløte tussmørke preget også portrettene og figuroppstillingene fra denne tiden. Linjespillet og den forenklede formoppbyggingen forsterkes ved at personene inntar rene profil- eller en facestilte positurer. Fargen er stundom tørr og sparsomt strøket inn i lerretet, som i det Mona Lisa-inspirerte Portrett av Tulla, gjengitt i J. Thiis: Norske malere og billedhuggere (Bergen 1907, bd. 2, s. 406), eller den kan være påsatt tett og kraftig som i Jær-kone (1899, Nasjonalgalleriet), hvor en mager kvinne sitter på en pinnestol med hendene i fanget. Mørke, glidende konturlinjer rammer inn hennes alvorlige, profilstilte skikkelse. Ansiktet er skulpturalt bygd opp i gyldne toner, mens fargeakkorder i beige og brunt klinger ut i det nakne rommet hun omgis av. Interiørbildene til dansken Vilhelm Hammershøi må, ved siden av James Whistlers fargeharmonier, regnes som en viktig inspirasjonskilde for den unge K.

Alvoret i fargen og den poetiske distansen til motivene forsvant i årene fram mot 1910. Det er vanskelig å tidfeste nærmere når han vendte seg bort fra nyromantikken og fant det maleriske uttrykk som han siden holdt fast ved, nyimpresjonismen. Under inntrykk av fransk impresjonisme, fauvisme, antagelig også av Edvard Munch og Ludvig Karsten, lysnet koloritten. De dype jordfargene ble skiftet ut med et videre fargespekter. Denne omleggingen i intensjon og malemåte viste seg i Parklandskap, København (1906, solgt hos Blomqvists Kunsthandel, Oslo 1982). Her anvendes ikke lenger syntetismens sammenfattende fargefelt. De tidligere så melodisk glidende konturer hugges opp av en grov pensel, satt støtvis på lerretet. Fargeholdningen ligger nær Zahrtmann-skolens brutte, disharmoniske klanger. Giftig grønt settes opp mot syrlig gulrødt og orange. Synsfeltet var ikke lenger romantikkens uendelige, blikket stenges inne i hverdagslige omgivelser, avgrenset av busker, trær og hustak. Ved siden av landskap, enkelte stilleben og interiører, arbeidet han nå mest med kvinneportretter. Som Toulouse-Lautrec og Degas før ham, foretrakk K. i disse årene modeller fra kafeene og forlystelseslivet. Nippende til en aperitiff og gjerne iført siste mote, betrakter de verden med lett tilslørte, sensuelle blikk. Den populære Kees van Dongen kan heller ikke ha vært ukjent for K. Fram mot 1. verdenskrig ble fargen stadig lysere og billedstrukturen fikk en åpen, luftig karakter. I Ung dame (1910, Nasjonalgalleriet) utgjør terpentinfortynnede skikt av lyst gulhvitt og krittet grått bakgrunnen, mens gult og lilla skaper koloristiske spenninger i damens storprikkede sommerkjole. K. befestet nå sitt ry som de elegante løsningers mester. Han ble de sorgløse stunders fortolker, impresjonistisk lett både i form og innhold. Malemåten vekslet mellom det malerisk oppløste og det tegnerisk markerte. Dette siste spesielt merkbart i årene rundt 1. verdenskrig og trolig inspirert av Ludvig Karstens lynrappe, skisserte manér fra samme tid. K. følte seg tiltrukket av Karl Johans slentrende flanører og de blazerkledte seilerne på restaurant Kongen. Oslofjorden var for K. alltid full av sol, lett bris, hvite seil og fargesterke parasoller. Jærens ensomhet og melankoli hadde forlengst sluppet taket. I 1920-årene malte han riktignok enkelte landskaper som var mollstemte og dystre i fargen, og fra de mange anmeldere som lenge hadde kritisert ham for artisteri og overfladisk lek med virkemidlene, hørtes igjen anerkjennende ord. Men bare for en kort stund. Snart kom nye seilbåter og impresjoner fra la vie moderne. Fra Fiskbäckskil (1928?, Oslo Arbeidersamfund) er en uærbødig sommerhilsen fra seilermiljøet på den svenske vestkysten.

Fra begynnelsen av 1930-årene og fram til sin død hentet K. sine motiver nesten utelukkende fra Sørlandet. Det var, ifølge ham selv, ikke naturen i seg selv som virket fascinerende, men lyset på Sørlandet var det derimot noe helt spesielt ved. Derfor kunne han male de samme motivene om og om igjen. Han holdt seg til sitt eget sommerhus på Rønnes utenfor Grimstad, og gikk knapt utenfor den hvitmalte hageporten. Motivene fra dette paradis var preget av fortrolighet og nærhet. Hit kom venner på besøk, benket seg rundt hagebordet eller dovnet seg i fluktstoler. Når gjestene var gått, satte kunstnerens hustru og favorittmodell seg på trappen og betraktet båtene i Rønnesbukten, eller hun gikk inn for å hvile middag. Og K. fulgte etter med staffeliet (Sommerinteriør 1933, Nasjonalgalleriet). I disse sene bildene vekslet teknikken mellom det bredt oppsummerende og det pointilistisk analyserende. Fargen kunne være lys, til og med krittet, eller fremtre i harde komplementære kontraster i rødt-grønt og blått-gult. Figurer og gjenstander er gjerne malt på en tilsynelatende klosset, lett naiv måte. Som sitt store forbilde, Pierre Bonnard, tettet han flaten med former og farger, men lot ikke enkeltobservasjonene eller rikdommen på detaljer dominere og derved forstyrre det dekorative helhetsinntrykket.

K. var aktiv som grafiker fra århundreskiftet og fram til begynnelsen av 1920-årene. Han arbeidet hovedsakelig med koldnål, men vi kjenner også litografier og etsninger fra hans hånd. Med en elegant og enkel strekføring tegnet han seilbåter og kvinneportretter. Aller helst syngende damer, slik han traff dem på forlystelsesstedene i København og i Kristiania.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg