Arne Haavardsholm Malmedal

Ved debututstillingen i 1963 stod M. fram som en teknisk dyktig og særpreget grafiker. Han arbeidet med etsing, koldnål og kobberstikk, av og til med en kombinasjon av flere teknikker som gav rike stofflige og valørmessige muligheter. Han var også av de første her i landet som arbeidet med farge i forbindelse med metallgrafikk. I fargetrykkene begrenset han seg til tre farger, som ble maksimalt utnyttet. Formen var figurativ den første tiden. De liggende, stående og sittende kvinnefigurene er til dels sterkt abstraherte i en robust, ekspressiv stil. Men her er også tilløp til en strengere disiplin og en mer reflektert holdning, noe som kommer enda tydeligere til uttrykk i akvareller fra samme tid. Også her dominerer menneskefigurer i varierende bevegelser. Kunstneren undersøker planmessig de formale og koloristiske muligheter. Fargene spenner fra klangfulle kombinasjoner til vart avstemte nyanser. Utover i 1960-årene fikk trangen til avklaring og konsentrasjon overtaket i M.s kunst. Han forlot figurmotivet og arbeidet i retning av abstrakte synteser av landskapsinntrykk. Gradvis oppstod et sterkt forenklet mønster i flaten. Samtidig fulgte en forenkling og rendyrking av de grafiske virkemidlene i samsvar med billeduttrykket. Fra siste del av 60-årene har imidlertid maleriet fått stadig større plass. Det utviklet seg, parallelt med grafikken, mot en streng, forenklet form i store lerreter, der koloritten er redusert til to hovedfarger. Disse er bygd ut til et nyansert fargespill innenfor den dempede, spartanske koloritten. Penselstrøkene er ledd i en gjennomgående struktur der parallelle strøk, prikker, rekker og gjentagelser av disse skaper et inntrykk av strømninger, bølger, buktninger og reflekser. Eksempler på dette er Fjellvann, Motiv, Bølger der blå bølgelinjer løper diagonalt over en leirgrå bunn, og Diagonalt landskapsbilde, med tette diagonale strøk i kontrast til et mørkt vertikalt midtfelt. Som en motpol til disse dynamiske strukturbilder står en rekke mer statiske bilder der naturinntrykket er omformet til klare fargeflater. Mot midten av 70-årene synes M.s bilder, både grafikk, tegning og maleri, å nå en kulminasjon i en asketisk holdning, renset for alt unødig. De tilnærmet geometriserende riss og former står som tegn i flaten. Fra disse vokser det fram en ny figurativ tematikk. På utstillingen i 1979 var motivene trivielle gjenstander fra hverdagen som lyspærer, skrivemaskin, hammer og stift, eller et sofahjørne. De er forklart med enkel strek og forsiktig modellering i en enstonig koloritt. Det maleriske språk er saklig, men distansert og nesten substansløst. Til tross for at gjenstandene er satt nakne inn i en miljøløs situasjon, dreier det seg om en inntrengende utforsking av deres plass i rommet. Interessen for rommet har i de siste årene ført til at gjenstandene har veket plassen for en konsentrert malerisk redegjørelse for plan i rommet, f.eks. i et innvendig hjørne. Når så grenselinjer mellom plan blir opphevet og de blir slått sammen i farge, oppstår et flertydig, abstrakt maleri som i målestokk og romopplevelse fjerner seg fra utgangspunktet. Foruten den kunstneriske virksomhet har M. fra 1968 lagt ned et betydelig arbeid med oppbyggingen av en grafikkavdeling ved Statens Kunstakademi.