Allerede fra debuten på Høstutstillingen i 1946 var H.s maleri preget av sterk naturopplevelse, og kontakten med en skiftende natur, årstidene, lyset og en stor glede ved selve malerprosessen har vært viktige elementer i H.s arbeid siden. I løpet av 50-årene forlot han den stiliserte landskaps-gjengivelse til fordel for et gradvis mer abstrakt billedspråk, som han siden har holdt fast ved. Men utgangspunktet er stadig naturopplevelser, bearbeidet kraftfullt og dekorativt på billedflaten, i fargeskalaer som varierer fra mettede jordfarger til mer kjølige blå- og gråtoner.