Fra 1950 til -65 var P. medarbeider i Erik P.s keramikkverksted. I 1965 startet hun praktiske eksperimenter med emalje. Til å begynne med skjedde brenningen i keramikkovn, men allerede i 1966 anskaffet hun seg spesialovn. Debuten som emaljekunstner fant sted året etter på Maihaugen. Til å begynne med arbeidet P. hovedsakelig med jordfarger på enkle og stramme gjenstandsformer. Disse første arbeidene viser høy teknisk og kunstnerisk kvalitet, noe som kjennetegner hele hennes produksjon. Midt i 70-årene ble jordfargene erstattet av mørke, mettede farger i blått, fiolett og dyp rødt, ofte satt i kontrast til gulldekor. Gjenstandenes former ble mykere, og som en konsekvens av dette ble dekoren mer uttrykksfull og fantasieggende. For å få fram gullfargen utnytter P. de tekniske mulighetene som ligger i de to materialene kobber og emalje. Hun har aldri brukt gullfolie. I 1977 begynte P. å interessere seg for hvit emalje. De første arbeidene ble presentert på en separatutstilling i Röhsska Konstslöjdmuseet i Göteborg i 1978. De hvite arbeidene dominerte også separatutstillingene på Kunstindustrimuseet i Oslo og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim i 1980. Arbeidene hadde en levende hvit flate med en tynn linjedekor i gull og sort. Dekoren hadde en sterkt grafisk karakter, noe som sikkert skyldes inspirasjon fra østens kunst som hun møtte under en studiereise til Kina i 1979. Disse arbeidene viste også at P. hadde gått videre rent formmessig. Kobberformene var blitt asymmetriske, og dette virket utvilsomt forløsende på hennes kunstneriske legning da hun ikke lenger var bundet av sirkulære fat og sylindriske vaser. På grunn av yrkesskader har hun i 1980-årene ikke kunnet utøve sitt fag i særlig omfang.