S. forsøkte seg først som maler. Fra 1884 og fremover stilte han en rekke ganger ut på Høstutstillingen. I 1891 sa han opp sin stilling som kontorist i NSB for å forsøke seg som maler på heltid. Hans maleri røper sans for dekorative og koloristiske verdier. Kvaliteten kan være noe ujevn. På separatutstilling i Kristiania 1894 vakte særlig et par av hans stiliserte, dekorative tegninger oppmerksomhet. Som maler må S. betraktes som selvlært. Etter sin utstilling høsten 1894 drog S. til København. Han ble imidlertid ikke opptatt på Zahrtmanns malerskole slik planen var, men fikk gjennom keramikeren Svend Hammershøi innpass på Københavns Lervarefabrik i Valby hvor Thorvald Bindesbøll var kunstnerisk leder. Dermed var grunnen lagt for S.' livslange løpebane som keramiker. Allerede på en utstilling i Kristiania Håndverks- og Industriforenings lokaler høsten 1895 viste S. resultatene av sine keramiske eksperimenter. Utstillingen bestod, foruten mønsterforlegg og tegninger av begittet leirgods i klare og fargede blyglasurer. I en rekke arbeider benyttet han også den såkalte "sgrafitto-teknikken" med innrissede figurative og ornamentale motiver. Hans modellerte arbeider bar tydelig preg av jugendstilens dekor- og formoppfatning. Utstillingen vakte slik oppmerksomhet at den må betraktes som et gjennombrudd for nyere norsk verkstedkeramikk. Arbeidene S. stilte ut i Kristiania året etter hadde et enklere, mer bruksorientert preg. Samtlige gjenstander var utført i norsk leire fra Vindern i Vestre Aker, et ikke uvesentlig poeng for datidens nasjonalistiske holdninger. Dette enkle, rustikke preget kjennetegnet også gjenstandene S. viste på en utstilling sammen med den kjente belgiske keramikeren Alfred William Finch (Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim) våren 1897.
I 1897 etablerte S. eget verksted i tilknytning til sin boligeiendom Braathen på Slemdal. Verkstedet kom til å spille en sentral rolle for fremveksten av norsk verkstedskeramikk helt fram til slutten av 1940-årene. Med støtte av erfarne danske pottemakere oppnådde verkstedets produkter et solid teknisk/håndverksmessig nivå. Produksjonens estetiske profil var imidlertid hele tiden preget av S.' kunstneriske intensjoner. Japansk kunst og kunsthåndverk var viktige impulsgivere for S.' keramiske arbeider. Med det japanske steingodsets flyteglasurer som estetisk ideal erobret han en fremskutt plass blant Nordens keramikere på Allmänna konst- och industriutställningen i Stockholm 1897. De japanske forbilder er påtagelige i hans kyrbis- og gresskarformede krukker. Det samme gjelder en rekke dekorative vekstmotiver. Men samtidig viste S.' arbeider også eksempler på en utpreget nordisk ornamentikk, f.eks. i form av blåveis. Gjenstandene S. viste på Landsutstillingen i Bergen 1898 var først og fremst preget av overløpsglasurenes rike og skiftende fargespill. Fra dette tidspunkt ble S. betraktet som glasurmesteren blant norske keramikere.
Etter århundreskiftets hyppige utstillinger i inn- og utland ble det stille omkring S.' keramiske virksomhet. I årene omkring 1905 var han bosatt i København. Men høsten 1909 presenterte han igjen en større samling av eldre og nyere keramiske arbeider og mønstertegninger (Kunstindustrimuseet i Oslo). Selv om han viste en del typiske bruksgjenstander, var utstillingen som helhet preget av kostbare og teknisk avanserte prydgjenstander. Utstillingen viste at S. etter hvert hadde forlatt begittingsteknikken til fordel for blyglasurer tilsatt forskjelligfargede metalloksyder. En bred mønstring (Kunstnerforbundet, Oslo) våren 1911 av bruksgjenstander i fajanse, eller mer presist, tinnglasert leirgods, viste en ny side av S.' produksjon. Hans saftige vekst- og floralmotiver i dust blått og kraftig rødt, grønt og gult på fat og tallerkener ble i årene fremover av mange betraktet som S.' varemerke. Utstillingen førte til at S. straks ble engasjert av Egersunds Fayancefabrik for å fornye fabrikkens modell- og dekorbestand. Resultatet lot ikke vente på seg og i anledning Egersunds Fayancefabriks utstilling (Kunstindustrimuseet i Oslo) i 1912 ble S. tilkjent hovedæren for fabrikkens nye kunstneriske profil. Hans innsats for den serieproduserte bruksvare ble derimot av mindre betydning.
På Jubileumsutstillingen i 1914 viste S. igjen sin evne til å ta i bruk nye keramiske uttrykksmuligheter. En samling reduksjonsbrente keramiske arbeider med raffinerte røde kobberlustre vakte berettiget oppsikt. Mange av gjenstandene fra denne tiden er preget av en robust nybarokk formoppfatning. De hyppige og allsidige utstillingene i årene 1909–14 vitner om en av S.' mest kreative perioder. I årene som fulgte fortsatte S. og hans danske pottemakersvenner Anton, Axel og Valdemar Birkedal Larsen verkstedets omfattende og allsidige produksjon. Selv om produksjonen i 1920-årene var av mer repeterende karakter enn nyskapende, holdt S. likevel stillingen som landets ledende keramiske verksted. Med sine solide håndverkstradisjoner var verkstedet helt fram til 1940-årene et ettertraktet lærested for yngre keramikere.
