E. reiste ut i mai 1889, 14 ½ år gammel, og arbeidet i keramiske verksteder i Holstein, i begynnelsen med å stampe leire. I 1902 vandret han gjennom Tyskland til Sveits, hvor han i Bienne (Biel) og Bern fikk sin første kunstindustrielle utdannelse i 1903. Våren 1904 finnes han i Berlin som "Zeichner und Entwerfer", men allerede i juni virket han i Potsdam, der han skal ha modellert portretter av den engelske utenriksminister Lord Lansdowne og koloniministeren A. Lyttleton. Fra okt. 1904 arbeidet han i Wien, samtidig som han i løpet av et år tok forberedende eksamener i anatomi, stillære og perspektiv for å komme inn på Kunstakademiet i Wien. Han ble opptatt i 1905 og var samtidig elev av A. Breneck, som han assisterte ved modelleringen av dekorative kolossalskulpturer til en offentlig bygning i Trieste. Sommeren 1906 arbeidet han også i kirker i Nieder-Österreich.
E. bosatte seg i Kristiania høsten 1906 og begynte sitt eget keramiske verksted, en tid i samarbeid med Agnes Røhr. Varene ble solgt på Stortorvet. Hans urner, boller og krukker kan ha figurale elementer som glir sammen med hovedformen i art nouveau-stil. E. titulerte seg billedhugger, og keramikken kom snart i bakgrunnen. Han gikk i skulpturklassen på Statens Kunstakademi, Oslo 1909–10 og debuterte på Høstutstillingen 1909 med to byster og en statuett. Under et opphold i Paris april-okt. 1911 hugde han den store og virkningsfulle marmormasken av Bjørnstjerne Bjørnson, sterkt malerisk i formbehandlingen og med understrekning av det genialt overmenneskelige (tidligere i Nationaltheatrets foyer). Hans senere portretter kan også utmerke seg ved en effektfull patos, som bysten av skuespilleren Egil Eide i Nationaltheatret (bronse, 1923) og særlig masken av Beethoven (1934), men tendensen går i retning av en tørrere karakteristikk.
Foruten portrettbystene omfatter hans produksjon en rekke figurer og grupper som har sin opprinnelse i en art nouveau-påvirket salonskulptur, ofte med bevegelsesmotiver som stigning og flukt. Følelser og uttrykk kan få en nesten påtrengende karakter, som i gravskulpturen for A.C. Stave (marmor, 1919). Han viser også interesse for det erotiske i skulpturer som f.eks. Syndefaldet fra 1921, hvor kvinnen vrir seg i vellyst, omslynget av slangen, og effekten skjerpes av det røde marmor. Den dekorative side ved hans begavelse kom til syne i de to bjørneskulpturer til Henrik Bulls fontene på Jubileumsutstillingen i 1914, mens den over 5 m. høye statue Smeden samme sted tilhører den sosial-heroiske retning. E. har også tegnet jernovner for Kværner og gjort utkast til smykker.