K. er kjent både som grafiker og maler. Han har dessuten utført bok- og plateomslag, dikt-, film- og teaterplakater. Han debuterte på Høstutstillingen 1966 og hadde sin første separate mønstring i Permanenten to år senere. Maleriene fra denne perioden var influert av den abstrakte ekspresjonismen i USA, men de norske kunstnere John Anton Risan og Jakob Weidemann hadde også gitt ham viktige impulser. Hvitt dominerte i vekselvis luftig, transparente og tette, stofflige lag, men ble kontrastert av kraftigere fargevirkninger med markant penselskrift.
På Unge Kunstneres Samfunn Vårutstilling året etter stod K. fram som minimalkunstner, med et tredimensjonalt hard edge-maleri eller kubusmaleri. Alle sider var identisk malt med horisontale striper. Den fargemessige avtrappingen kunne sees som en visuelt forenklet oppstigning fra jord mot himmel, og fargeperspektivet skapte samtidig illusjonen av et fluktfelt innover i kubens lukkete volum. Denne formen prøvde K. ut i sin fulle konsekvens ved sin andre separatutstilling i Oslo Kunstforening 1970, med både to- og tredimensjonale bilder. Han opererte over et spekter fra glidende fargestigning via pulserende vekselspill til flimrende komplementærkontraster, som mer eller mindre umiddelbart assosierte til lys- og stemningsmettede landskapsrom. Man kan si at K. med sin koloristiske sensibilitet underminerte den formalistiske dogmatikken i minimalkunsten.
Samme år ble GRAS-gruppa dannet med fellesverksted og kollektivt eide produksjonsmidler. Silketrykket stod i fokus, og K. lærte teknikken av Per Kleiva. Den stilte de samme krav til klarhet og perfeksjon som den maleriske hard edge-formen, og K. bearbeidet flere av malerioppslagene til grafiske versjoner. Et av dem, Pacific, ble også omarbeidet til utsmykning i Club 7, Oslo. For GRAS-gruppa ble Maos slagord om å "la tusen blomster blomstre" mer enn en floskel, noe som framgår av den grafikkmappen gruppa utgav i 1971. K.s bidrag, Requiem, viser den myrdede geriljaleder Che Guevaras portrett på en mørk stele i et goldt, månelyst landskap, og det strenge, suggestive samspillet gjør den visuelle klagesangen inntrengende og manende. I 1972 laget K. i samarbeid med komponisten Kåre Kolberg det audio-visuelle prosjektet Nova for Kunstsentret Høvikodden, et forsøk på å anskueliggjøre hvilke katastrofale følger samfunnsutviklingen kunne få. Det labyrintiske miljøkunstverket de to hadde bygd opp skulle være et uttrykk for den vestlige verdens dialektikk. Temaet fra Nova ble bearbeidet videre i silketrykket Solens begravelse, en negativ utopi holdt i gråtoner. I Syd-amerikansk interiør slipper lyset avslørende og samtidig håpefullt inn i et av fascismens mange torturkamre på dette kontinent. Maivind (laget for Pax Forlag) og Utsikten (prisbelønnet på biennalen i Krakow) er optimistiske visjoner om sosialismens muligheter.
Som en følge av at K. flyttet til Krødsherad, begynte naturen å spille en viktigere rolle som motiv. En lang rekke utsikter har karakter av eksistensielle situasjoner (Åpent vindu I-V). Ellers er det vei-scenene med sine sugende perspektiver som har vakt størst oppmerksomhet. Som surrealisten René Magritte lar K. ofte daghimmel møte nattlandskap, og disse motivene driver han opp i grafiske kjempeformater (165 x 150 cm). Størrelsene antydet et forestående comeback som maler, og dette skjedde ved en utstilling i Kunstnerforbundet i 1980 der han viste lerreter i stort format. Disse arbeidene preges av stemningsfylde og malerisk ledighet og veksler fra det atmosfærisk mettede Etter regnet - Kreta til det poetisk fortettede Ved stranden - til Neill Young (tittelen er innskrevet øverst på billedflaten). Samme år vant han Aktuell Kunsts konkurranse om bilder fra arbeidslivet og utførte dessuten en større utsmykning av Drammen jernbanestasjon.
K.s siste utstilling var utvilsomt en av de mest kontroversielle kunstmønstringer som er blitt vist i Norge. Han presenterte den i 1982 i Galleri F 15, Bergens Kunstforening og Trondheim Kunstforening i forbindelse med utgivelsen av sin bok Uten tittel. K. møtte beskyldninger om pornospekulasjon, plagiatvirksomhet og mannssjåvinisme fra en rekke hold. Trøndelag Kunstgalleri var den eneste institusjon som hadde mot til å gjøre et innkjøp. "Blowups av massemedie-bilder" kalte K. selv denne utstillingens arbeider, som henter sine motiver fra mannfolkblader, motemagasiner og plateomslag. K. ville med dette fokusere på et område som ellers er oversett og neglisjert innen elitekulturen. Han ville dermed skape en debatt om disse produktenes egentlige betydning, ut fra tesen om at de rører ved lag som går dypere enn de fleste er villig til å innrømme. Han har bevisst fastholdt personidealiseringen og de vulgære trekkene fra de fotografiske foreleggene, men likevel er det ofte snakk om ulike former for malerisk bearbeiding i motsetning til fotorealismens imitasjon ved hjelp av forskjellige reproduksjonsmidler. Oppmerksomheten fra massemediene og de heftige, offentlige debattene viste at stoffet var brennbart.
