Som ung gutt ble S. oppmuntret av tegneren Gerda Graff, da han viste talent i kunstnerisk retning. Likevel fullførte han læren som feier før han startet den kunstneriske utdannelsen. Dette skulle vise seg å være til hjelp siden, både finansielt og som inspirasjonskilde for utallige tegninger, småskulpturer og relieffer. S. debuterte på Høstutstillingen 1931 med tegningen Feieren. Først i 1933 var han representert med to gipsrelieff, det ene Feieren i arbeid (bronse 1933, Riksgalleriet). Relieffet viser et snitt av en pipe med feieren som klatrer inne i denne i et noe forenklet naturalistisk formspråk.
Mest kjent er S. for sine skulpturer til Oslo Rådhus. Han utførte Sjøfarten til østre karnapp etter konkurranseutkast. Gruppen består av en kvinne og en mann med et barn på skuldrene mellom seg. Barnet holder en båt over hodet. Gruppen danner på denne måten en høy smal frontal pyramide som bidrar til å fremheve arkitekturen. Piken med nøklene på vestre karnapp ble til etter Arnstein Arnebergs idé. Opprinnelig skulle industrien vært representert her. Også denne figuren er nøye tilpasset arkitekturen, med sitt høye, smale gallionsfigurpreg. Under symboliserer relieffet Piken med kornnek landbruket. På Rådhusets nordside er S. representert med to fabeldyr på konsoller og et relieff. Disse er nokså ulike i stil. Mens Fabeldyrene minner om de gotiske katedralers vannspyere eller grotesker, er det flate relieffet Havets hester med sin strenge aksialsymmetri av dekorativ karakter, helt underordnet arkitekturen. Det mest interessante av Rådhus-arbeidene er relieffet Vika 1880 - Albertine under østre karnapp. På en ukonvensjonell måte har S. utnyttet hjørnet slik at Christian Krohgs Albertine er fremhevet og på samme tid omringet av borgeren og halliken. Med sin fremstilling ønsket S. å gjøre henne til en formidler mellom det gamle og det nye Vika.
Som flere andre billedhuggere i etterkrigstiden laget S. krigsmonumenter. Minnesmerket utenfor Haug kirke, Hokksund, fremstiller en ung soldat med mye av den samme sikre frontaliteten som hans mindre arbeiderskildringer er preget av. Bronsefiguren Feier II (1953, Nasjonalgalleriet, Oslo) er en fin representant for denne typen. Den rette ryggen og bredbente stillingen gir figuren et selvsikkert uttrykk med frontalt preg. Spontanitet får figuren ved en skissemessig overflatebehandling som oppstår ved at arbeidsprosessen med våt gips eller leire ikke er fjernet. Tilsvarende overflate har Maleren (Willumsen) (Høstutstillingen 1958). Ved hjelp av en liten dreining i holdningen er maleren med sin pensel og palett stoppet opp i det øyeblikket han betrakter sitt motiv. S. var som kunstner ytterst selvkritisk, så hans produksjon ble ikke særlig stor, men han var en utrettelig tegner og har også utført en del grafikk.
