maler

Alf Lundeby

Faktaboks

Født
26. april 1870
Fødested
Våler, Hedmark
Død
21. januar 1961
Dødssted
Lillehammer

Aften i Aquila, 1898. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Selvportrett, 1903. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Maleren Wilhelm Wetlesen, 1902. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Utsikt mot Palatinen, 1899. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Fra Palatinen, 1898. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

L. vokste opp i Solør. Faren var en slektning av Bernt Lund og gikk med på å la gutten utdanne seg til xylograf. Etter konfirmasjonen kom han i lære hos xylografen Emil Dunker i Kristiania der han ble til 1889, samtidig som han var elev i Tegneskolens frihåndsklasse. En del mindre malerier fra midten av 1880-årene viser at L. nok ikke var den fødte maler, men arbeid og utholdenhet førte fram. I 1896 debuterte han som maler på Høstutstillingen, og samme høst malte han en del i Telemark. Vinteren 1897 var han hjemme i Solør, der han utførte koloristisk sikre vinterlandskaper. Han var modnet forbausende raskt i løpet av noen få år. Våren 1897 reiste L. sammen med Kristian Haug til Italia over München, Firenze, Roma og Siena, hvor han slo seg sammen med Kristian Zahrtmann og Wilhelm Wetlesen. Et kjent motiv fra denne sommeren er interiøret fra Siena-domen med Zahrtmann og Wetlesen i samtale under de mektige hvelv. Vintrene tilbrakte L. i Roma. Våren 1898 reiste han til den lille by Aquila i Abruzzene. Her møtte han Hans E. Kinck, som han malte et glimrende portrett av, og dessuten malerne Lars Jorde, Ludvig Ravensberg og Kristofer Sinding-Larsen. Om høsten var L. tilbake igjen i Roma, hvor han malte det kjente bildet Fra Palatin (1898, Nasjonalgalleriet, Oslo). L.s ungdomsarbeider fra Italia røper en intim forståelse av det italienske landskap. Ved siden av landskapet gjengav han gamle bymiljøer med nøyaktighet og en utrolig finpenslet detaljrealisme. Koloristisk er ikke maleriene spesielt interessante, men som miljøskildring og som historisk dokumentasjon har de stor interesse og kunstnerisk sjarm.

I 1899 kom L. for første gang til Lillehammer for å treffe Lars Jorde. Her ble han også kjent med Frederik Collett, som han knyttet varige vennskapsbånd med. Sammen med Collett utgjorde L. den første lille kunstnerkoloni på Breiseth hotell. I 1909 studerte L. hos Matisse i Paris sammen med Jean Heiberg, Axel Revold, Henrik Sørensen og andre nordiske malere. L.s finpenslede detaljrealisme vek gradvis for en rikere malerisk fremstilling. Han følte åpenbart selv at han hadde behov for en kunstnerisk fornyelse, og derfor satte han seg på skolebenken, førti år gammel. Det fins aktstudier fra Matisse-tiden som er sterkt preget av lærerens farge- og formspråk, men ellers kan man vanskelig si at L. ble påvirket av Matisse. Fargen ble rikere, men lærerens formdyrkelse førte han ikke videre. I arbeidene fra Italia-oppholdet i 1911 finner vi da også et friere foredrag, et mer inntrengende studium av lys og farge og en mer stofflig skildring av atmosfæren. I 1923–24 var L. på ny i Italia (Assisi), og malte dette året noen måneder sammen med malerne Kristen og Halvdan Holbø, far og sønn.

Italia ble L.s annet hjemland. Hit reiste han med regelmessige mellomrom. Det var lyset og fargene som opptok ham, det brokete folkeliv og det utvungne kunstnerliv. Mange av sine beste malerier utførte han under Italias himmel. Ellers har han malt mest østnorske landskaper, fra Solør, fra Jotunheimen og Gudbrandsdalen, men fremfor alt fra Lillehammer som ble hans faste oppholdssted. Særlig likte han å ferdes i de gamle bystrøk, der maleriske gårdsinteriører og den eiendommelige arkitektur tiltalte ham. L. var også en hjemmets kunstner. Han tegnet tapetmønstre, listverk, smijernsarbeider og utkast til tekstiler. Han fusket også litt som billedhugger, muligens inspirert av Matisse, og hans små figurer har mye av det samme formspråk som vi finner hos Matisse. Sin siste Italia-ferd foretok L. i 1952 i en alder av over de 80. Han malte det året hovedsakelig i San Gimignano. Som kunstner hører ikke L. til de banebrytende. Han spenner ikke over et vidt register, men utfolder sine evner med stillferdig ekthet. Hans bilder har en fin og dempet lyrisk tone. Ved sin død etterlot L. seg en rekke malerier som ble testamentert til Nasjonalgalleriet og Lillehammer Bys malerisamling.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg