I L.s kunstneriske virksomhet har maleriet hele tiden stått sentralt. Det har ikke vært rom for eksperimenter verken når det gjelder teknikk eller formspråk. Lavmælt og rolig har kunstneren utdypet de maleriske tema og problemer som han fra første stund ble opptatt av. Den første innføring fikk han av lærere med dyp forankring i naturalismen. Men møtet med Gromaires kraftige forenklede formspråk og, i enda større grad, med dansk maleritradisjon, ble avgjørende. Utgangspunktet har alltid vært naturmotivet, landskap og figurgrupper, men bortsett fra enkelte arbeider fra 1920-årene har det aldri vært tale om arbeid foran motivet. Det er forenklede erindringsbilder der alle unødige detaljer er skrellet vekk. Erindringer fra dansk landskap har kunstneren stadig vendt tilbake til. I et dempet mollstemt valørmaleri er fargeplanene satt klart opp mot hverandre uten illusjonsskapende elementer. Forskyvning av planene og avstemming av fargene skaper rom og perspektiv. I de tidligste bildene fra 1940-årene gir en dus og bløt malemåte uten skarpe grenser, en myk stemning, som i Vårkveld, (1946, Nasjonalgalleriet, Oslo). Etter hvert ble penselstrøkene mer presise, grensene skarpere, til og med forsterket med svarte konturer. Landskapet er gjengitt med et par horisontale linjer, figurene er forenklede grunnformer og utgjør de vertikale elementer slik som i Fiskerkoner ved Vesterhavet (1949). Det er karakteristisk at det aldri er enkeltindivider som er fremstilt, men anonyme grupper som går opp i en enhetlig stemning. Koloristisk viser L. en stabil og konsekvent holdning gjennom hele sin produksjon. Med et dempet anslag av 3–4 farger legger han hovedvekten på gråskalaen. Bildene gir ikke sjelden et nakent inntrykk, de kan synes å leve på et absolutt eksistensminimum. Men fargen kan fornemmes underlig mykt i en vár stemning som Hedegård (Riksgalleriet), i dyp blått og grønt med innslag av svart og mattrødt. Fargen kan også gi en fortettet melankoli som i Enken (1951). L. har også vist bilder av en helt annen karakter. I en sterkt forenklet, nesten tørr og saklig tegnestil, formidler de en robust humor. Det gjelder f.eks. Fra museet og Sirkusfamilien og en serie på 7 bilder med motiv fra sagn og saga (alle stilt ut i 1960-årene). L.s maleri har stått temmelig isolert i samtidig norsk malerkunst. Med stor konsekvens har han arbeidet innenfor et sterkt begrenset register. Det er en billedarkitektur der små variasjoner i fargen og nesten umerkelige forskyvninger av elementer gir liv til et tilsynelatende statisk billedmønster. I de senere år har en noe rikere, mer vibrerende koloritt kommet inn i disse bildene.